Forbud sender bruken «under bakken»

– Ruspolitikk og behandling av bruk er et komplisert felt hvor vi må «svelge kameler» for å beholde viktige dimensjoner ved arbeidet vårt, skriver innleggsforfatteren. Illustrasjonsfoto: NTB/Scanpix

– Ruspolitikk og behandling av bruk er et komplisert felt hvor vi må «svelge kameler» for å beholde viktige dimensjoner ved arbeidet vårt, skriver innleggsforfatteren. Illustrasjonsfoto: NTB/Scanpix

Av

Det må gå an å ha en toleranse for bruk og annerledeshet og likevel føre en restriktiv ruspolitikk.

DEL

MeningerLinn Jeanette Knudsen skriver et innlegg i BA 17.01 om økt bruk av cannabis basert på en UngData-undersøkelse og roper varsko om dette. Hun vil ikke ha alkohol inn i drøftelsen. Jeg må skuffe deg, Linn. Vi bør forankre sammenligningene våre i hva som er normalt og typisk for mennesker i Norge.

Gjennomsnittlig debutalder for alkohol i Norge er ca. 15 år og har ligget der lenge. Jan Erik Bresil fra norsk Narkotikapolitiforening beskrev på NRK Nyhetsmorgen 17.01 at 96 prosent av alle 16-åringer hadde prøvd alkohol. Restriktiv politikk kan ikke, og er heller ikke ment å skulle forebygge all tidlig eksperimentering og mindreårig bruk.

Ruspolitikk og behandling av bruk er et komplisert felt hvor vi må svelge kameler for å beholde viktige dimensjoner ved arbeidet vårt. Forbudspolitikken sender bruken «under bakken» og maler tidlig debut i et annet lys enn tidlig utprøving av alkohol. Hvorfor ellers roper vi varsko hvis en ganske tidlig utprøving av rus er vanlig?

Rettferdighet, likebehandling og solidaritet må være med i ethvert politisk arbeide. Slike sosiale dimensjoner må være en tydelig del av både restriktiv og liberal politikk. Mangler de, så vil fraværet være med på å ødelegge informasjonsarbeid, endringsprosesser og den politiske legitimiteten til løsningene våre.

Vi trenger politikk for de uten problemer, og de som bruker og får problemer.

Mitt poeng med gjennomsnittsalderen på alkoholdebut nyanserer og viser frem en parallell til mindreårig debut med cannabis: Veldig mange prøver alkohol og eksperimenterer tidlig og kun et lite antall av flertallet får problemer. I norsk kontekst er dette normalt og kulturelt forankret.

«Et liv preget av angst og depresjon i tillegg til psykososiale problemer kan gjøre det vanskelig å lykkes med utdanning og arbeidsliv» som Knudsen skriver, preger ikke bare cannabis, men all avhengighet og problemer med rus.

Følgende sammenheng står seg for de fleste rusmidler: Et lite mindretall får avhengighetsproblemer, og de arvelig sårbare kan få sine genetiske svakheter fremskyndet av livsførselen sin. Hva kan vi gjøre for å berge dem?

Vi trenger politikk for de uten problemer, og de som bruker og får problemer. Politikk som ikke ødelegger for en av partene for å sikre den andre.

Det må gå an å ha toleranse for bruk, toleranse for annerledeshet, og likevel føre en restriktiv politikk. Solidaritet må være noe mer enn å skulle behandle cannabisbrukere som kriminelle mens vi indirekte frikjenner alkoholen. All forskjellsbehandling får det som sum.

Arvelig sårbarhet i ungdom, kan ikke forebygges med maktmidler. Det er en egenskap ved dem selv, overført fra sine foreldre. Uansett hvor mange ganger jeg slår en frisk mann i Bergen, vil ikke det hjelpe en schizofren eller psykotisk person i Oslo. All negativ forskjellsbehandling av cannabis er proverbiale neveslag som hindrer god hjelp og skader brukere sin helse og økonomi. Det gjør dem også frustrerte og sinte.

For de gjør ikke noe mer spesielt enn det nesten alle andre gjør, og blir behandlet som annenrangs og spesielt negative. Still ikke opp falske forskjeller der det ingen falske forskjeller er.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags