Nedleggelse av den menneskelige faktor

Erling Gjelsvik ville vært hjelpeløs uten Yngve Nedrebøs hjelp, da han skrev historien om Gjest Baardsen.

Erling Gjelsvik ville vært hjelpeløs uten Yngve Nedrebøs hjelp, da han skrev historien om Gjest Baardsen. Foto:

Av
Artikkelen er over 2 år gammel

Også BA-spaltist Erling Gjelsvik fortviler over statsarkivenes antatte skjebne...

DEL

SpaltistNår to forhenværende riksantikvarer roper et varsko om raseringen av sin tidligere arbeidsplass, bør den informerte offentligheten spisse ører. I Bergens Tidende (14.11.) uttrykker Ivar Fonnes og John Herstad sin frykt for at regjeringens bebudete omstrukturering av Arkivverket, som innebærer avvikling av de regionale statsarkivene, vil føre til en dramatisk svekkelse av tilgangen på historisk dokumentasjon – ikke minst for det brede publikum.

Jan Landro (i Dag og Tid 20.11.) og Olav Kobbeltveit (i BA 27.11.) er blant de andre som har varslet om at denne sentralistiseringen rommer en kulturpolitisk katastrofe. La meg gi mitt besyv med, på grunnlag av et personlig vitnesbyrd.

Erling Gjelsvik er spaltist i BA hver lørdag.

Erling Gjelsvik er spaltist i BA hver lørdag.

For noen år siden ble jeg kontaktet av forleggeren Andreas Skartveit. Han ville ha meg til å skrive biografien til Gjest Baardsen. I utgangspunktet var jeg skeptisk. 165 år hadde gått siden Mestertyven ga ut sine memoarer, og i mellomtiden var dette egenproduserte glansbildet av en norsk Robin Hood blitt stående uimotsagt. Fantes det materiale som kunne kaste et nytt og annerledes lys over livsløpet?

Forventningen var altså behersket da jeg la frem mitt ærend på Statsarkivet i Bergen. Førstearkivar Christopher Harris ba meg vente. Etter en stund kom han tilbake med det han foreløpig hadde funnet. På en overlesset tralle. «Men dette er bare referatene fra rettsforfølgelsen av Gjest Baardsens medskyldige», sa Harris. «Hans egne sakspapirer fulgte med ham til Slaveriet på Akershus. Dem må vi låne inn fra Riksarkivet.»

Måpende plukket jeg opp en av protokollene. Jeg begynte å bla, og kjente hjertet synke i brystet. Jeg stirret på en åpenbaring, men med blinde øyne: side opp og side ned med rettsreferentenes sirlige kråketær. I gotisk håndskrift. Det var så vidt jeg var i stand til å tyde ett og annet ord.

Min redningsmann ble statsarkivar Yngve Nedrebø, arkivets sjef. En sjeldenhet, med legendestatus innenfor sitt felt: fagmann til fingerspissene, men samtidig en generøs entusiast. Som en av de ytterst få med evnen til å lese slike gamle rettsreferater flytende, hadde han for lengst satt seg inn i Baardsen-dokumentene. Og var dypt fascinert.

Yngve så i nåde til en stakkar som hadde funnet et skattkammer, men manglet sitt sesam. På fritiden, vederlagsfritt, tok han jobben jeg aldri ville ha klart på egen hånd. De rettslige papirene som ble generert av Gjest Baardsens virksomhet, omfatter minst 5.000 tettskrevne ark. Sentrale deler av dette materialet gjorde Yngve tilgjengelig for meg, enten på lydbånd eller i utskrift. Dermed var det mulig å fotfølge den personen som, takket være sin nærkontakt med rettsvesenet, sannsynligvis er den best dokumenterte nordmannen fra folkedypet i første kvartal av 1800-tallet. Og å avsløre at han slett ikke var den beundringsverdige folkehelten han ga seg ut for å være.

Jeg stirret på en åpenbaring, men med blinde øyne: side opp og side ned med rettsreferentenes sirlige kråketær. I gotisk håndskrift. Det var så vidt jeg var i stand til å tyde ett og annet ord.

Erling Gjelsvik, BA-spaltist

Som om ikke dette var nok, lot Yngve Nedrebø meg øse av sine enorme kunnskaper, både om den aktuelle perioden og om fortidens levesett i sin alminnelighet. I tillegg brakte han meg i forbindelse med en annen mann med spisskompetanse på området: forfatter, journalist og arkiv-detektiv par excellence Bjørn Davidsen. Disse to hjalp meg med å hente frem i lyset bortgjemte data fra kriker og kroker i alle landets arkiver. Jeg er den første til å innrømme at uten deres innsats ville «Jakten på Gjest Baardsen» neppe ha sett dagens lys, eller i alle fall ikke blitt det standardverket som boken faktisk er.

Den nye riksarkivaren Inga Bolstad mangler historie- og arkivfaglig kompetanse. Derimot er hun en dreven organisasjonsknuser. Hun er ansatt for å gjennomføre en av disse klåfingrete endringsprosessene som skamferer så mye av det beste i offentlig sektor. Om Bolstads reform virkelig får lov til å demontere statsarkivene i Bergen og sju andre steder, vil stillingen til Nedrebø forsvinner. Etter alt å dømme vil han i fortsettelsen få en tilbaketrukket rolle. I så fall bortfaller en funksjon, og ikke minst en menneskelig faktor, som har vært av uvurderlig betydning for bergensere med sans for den historiske hukommelsen.

Dersom jeg for første gang skulle ta kontakt med arkivverket ut fra prosedyrene som reformen legger opp til, er sjansene overveiende for at jeg aldri ville ha kommet i kontakt med Yngve Nedrebø. Måten henvendelser fra nå av skal håndteres på, og hvordan kompetansen kommer til å være organisert, virker så firkantet byråkratisk at mangel på smidighet later til å være et mål i seg selv. Det hele oser av sentraldirigeringens verste form for mani: omorganisering for omorganiseringens egen del, uten at det kommer ut bedre kvalitet eller økt kreativitet i den andre enden. Økt distanse mellom brukerne og arkivarene er derimot sikret.

I de ærverdige lokalene på Årstadvollen er Yngve Nedrebø langt fra alene. Han er omgitt av likesinnete. Statsarkivet i Bergen er den mest imøtekommende, tjenestevillige og leveringsdyktige offentlige institusjonen jeg har opplevd i mitt yrkesliv. Mange føler det på samme måte.

Og så skal den «effektiviseres» i stykker? Det er ikke til å tro!

Økt distanse mellom brukerne og arkivarene er sikret.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags