Etter oljen kommer hesten?

Statoil bytter navn til Equinor. Konsernsjef Eldar Sætre presenterer det nye navnet på allmennmøte i Stavanger. Foto: Carina Johansen / NTB scanpix

Statoil bytter navn til Equinor. Konsernsjef Eldar Sætre presenterer det nye navnet på allmennmøte i Stavanger. Foto: Carina Johansen / NTB scanpix

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

Når Statoil bruker 250 millioner av fellesskapets midler på å få seg et hestevennlig navn, bør det også forstås i lys av ideologiske motsetninger mellom rødt og blått.

DEL

DebattTre av de viktigste ideologiske uenighetene mellom høyre- og venstresiden, har tradisjonelt manifestert seg i synet på staten, eiendom og hvordan man skal gå frem for å få øke samfunnets samlede rikdom.

Der venstresiden gjerne ser på staten som representant for demokratiet – flertallets anledning til å utøve den makten som ligger i stemmeseddelen, i opposisjon til for eksempel pengeseddelen, og statlig eierskap dermed er flertallets mulighet til å få del i både verdiskapning og å utøve den makt som ligger i kontroll over eiendom, så har høyresiden gjerne sett på staten som en motstander og potensiell overgriper, særlig mot mindretallet og mindretallets eiendom.

Historisk var denne tenkningen sentral da konservative som liberale politikere ikke ønsket å utvide stemmeretten – fordi man fryktet at (det eiendomsløse) flertallet ville bruke sin nyvunne makt til å konfiskere (det eiendomsbesittende) mindretallets eiendom.

Isak Lekve skriver om Statoils nye navn i dette innlegget.

Isak Lekve skriver om Statoils nye navn i dette innlegget. Foto:

Der høyresidens ideologer ser konflikten mellom individet og staten som samfunnets mest grunnleggende, setter venstresiden konflikten mellom arbeidstakere og arbeidsgivere om fordelingen av det som skapes. Da blir staten ikke en trussel, men en mulig alliert for arbeidstakerne og deres organiserte fellesskap – arbeiderbevegelsen.

Motsatt så vi i Monica Mælands eierskapsmelding fra 2014 at maktspredning var et kjerneargument for å redusere statens eiendom – mens for venstresiden bidrar en slik maktspredning til en svekking av fellesskapets anledning til å utjevne og utøve kontroll – og slik gi demokratiet mindre mening.

Også de motstridende meninger om skatt, kan leses inn i dette ideologiske skjemaet, og dermed forstår vi hvorfor synet på de offentlige utgiftene skattene skal finansiere, også fordeler seg etter samme akse. I hvert fall var det slik før oljefondet.

Men oljefondet og dets opprinnelse har nettopp rokket ved dette skjemaet, da Fremskrittspartiets forløpere i Stortinget i 1975 foreslo å selge statens rettigheter til oljen for 10 milliarder kroner handlet de som et tradisjonelt høyreparti. Når de i dag – i Erna Solbergs regjering – «bruker penger som fulle høyremenn» – som Minervas Jan Arild Snoen har sagt – er det nettopp på bakgrunn av at de ikke fikk gjennomslag for sin primærpolitikk, og at venstresiden i stedet etablerte Statoil til å forvalte disse rettighetene. Selskapet som i dag er Norges viktigste.

Den statlige industripolitikken i Norge har – utvilsomt – vært ekstremt vellykket, og bidratt til enorme verdier for fellesskapet

Og her ligger et siste poeng. Offentlig eierskap er ikke bare et spørsmål om fordeling av samfunnets ressurser eller kontroll og dermed fellesskapets anledning til å utøve makt. Offentlig eierskap kan også, slik som ikke bare Statoil, men også Norsk Hydro, Telenor, Yara, DNB, Kongsberg-gruppen og Statkraft og en hel rekke andre norske og internasjonale eksempler viser, bidra til enorm økning av samfunnets samlede rikdom.

Den statlige industripolitikken i Norge har – utvilsomt – vært ekstremt vellykket, og bidratt til enorme verdier for fellesskapet som i andre land har havnet på mindretallets hender, og også bidratt til svært mange arbeidsplasser.

Og det er et ubehagelig faktum for en høyreside som behandler nettopp staten og det statlige eierskapet som en motsats til det private initiativet som i deres virkelighet har tilnærmet monopol som skaper av verdi og arbeidsplasser.

Derfor er det nå at Statoil – «hvis selskapet får viljen sin» som kommunikasjonsdirektøren sa på Dagsnytt 18 15. mars – nå har brukt 250 millioner for å endre både navnet og minnet om dets historie som et helstatlig selskap.

At et selskap som er flertallseid av det norske folk i det hele tatt har en «egen vilje» uavhengig av dette eierskapet, er i seg selv besynderlig. Men for et direktørsjikt som i stor grad deler høyresidens virkelighetsforståelse, og som gjerne ønsker mer selvstendighet fra sin flertallseier, er det en viktig symbolmarkering. Som neppe blir stanset av en næringsminister med masteroppgave om høyreideologen Friedrich Hayek. Han advarte i sitt hovedverk nettopp mot flertallets farligheter og argumenterte der for en begrensning av demokratiet.

Statoil er som navn på Norges viktigste industrieventyr en evig påminnelse om arbeiderbevegelsens ideologiske triumf i sosialdemokratiets lykkelige øyeblikk etter krigen. Det gir positive assosiasjoner til staten, det offentlige eierskapet, og den statlige industrireisning. Da er det visst bedre med Equinor, et ord som i en rekke romanske språk gir assosiasjoner til hestedrift, en del av de 250 millionene gikk visst også med til å kjøpe navnet fra en privatpraktiserende hestekiropraktor.

Eller hvem vet, både hestedrift og liberalisme hadde sin storhetstid før oljen – og arbeiderbevegelsen.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags