Den leiken den ville han sjå

I det øyeblikket det åpnes for kjøp og sammenslåinger av fiskekvoter går en av de siste skansene tapt for mange lokalsamfunn, skriver Chris Tvedt i dagens innlegg.

I det øyeblikket det åpnes for kjøp og sammenslåinger av fiskekvoter går en av de siste skansene tapt for mange lokalsamfunn, skriver Chris Tvedt i dagens innlegg. Foto:

Av
Artikkelen er over 2 år gammel

Chris Tvedt frykter hva som kan gå tapt om Eidesenutvalgets forslag om kvotesystemet går gjennom.

DEL

MeningerMillom Bakkar og Berg ut med havet, Heve Nordmannen fenget sin Heim

Slik begynner i Ivar Aasens dikt, Nordmannen, i våre dager bedre kjent under tittelen Mellom bakkar og berg. Vi har alle sunget ordene til Ludvig M. Lindemans vakre melodi. På tross av det litt gammelmodige preget har diktet overlevd i halvannet århundre, og grunnen, tenker jeg, er at det ganske presist beskriver livsvilkårene vi alltid har levd under på norskekysten. Dette er tredje vers, i original språkdrakt:

Han sag ut paa det

baarutte Havet,

der var ruskut aa leggja utpaa

men der leikade fisk ned i kavet

og den Leiken, den ville han sjå

Slik var det jo, før kraftledningene og aluminiumsverkene og oljeplattformen. Litt poteter var det alltids mulig å dyrke, kanskje var det også plass og fôr til en ku eller to, men det var fisken som var redningen og noen ganger, rikdommen. Havet holdt liv i nordmannen, så enkelt var det.

Så enkelt er det fremdeles, mange steder.

Havet er som Sareptas krukke, med fornuftig bruk fyller det seg selv på nytt og på nytt. Fisken yngler, vokser, vandrer, helt uten bruk av antibiotika-avlusing eller andre kompliserte prosedyrer. Ikke er det altfor vanskelig å få tak i den heller. Alt som trengs er villige hender, en sterk rygg og den tryggheten på sjøen som kommer naturlig til de som vokser opp ved og på havet.

Les også andre innlegg av Chris Tvedt:

Vi snakker ikke om fabrikkflåten her. De svære trålerne som koster hundrevis av millioner i innkjøp, og som er grunnlaget for rikdommen på Austevoll, for å ta et eksempel, må nødvendigvis være forbeholdt de få.

Nei, det er fremdeles de små båtene som utgjør ryggraden i bosettingen langs kysten, særlig i nord.

Men dette faktum synes å plage politikerne, særlig de som nå sitter i regjering. De drømmer våte drømmer om færre båter, større båter, mer effektive båter. Nå har det nettopp kommet en ny utredning, for Gud vet hvilken gang, med den talende tittelen «Et fremtidsrettet kvotesystem.» (NOU 2016:26).

Og fremtiden, mener det såkalte Eidesenutvalget, er å åpne for sammenslåing av fiskekvoter også for båter under 11 meter. Denne gruppen er faktisk den største innen næringen, både i antall fiskere og fartøyer, og utgjør ca. 4700 båter. Det er også den siste gruppen hvor det ikke er åpnet for kvotekjøp og sammenslåinger. Det er selvsagt derfor det fremdeles er mulig for unge menn fra kysten å satse på fiske som levevei, fordi kravene til investeringer ikke er verre enn at det er innenfor rekkevidde for mange.

Jeg vil tro det er mager trøst for kystbefolkningen at enda flere penger skal tilflyte statens allerede velfylte pengeskrin.

I det øyeblikket det åpnes for kjøp og sammenslåinger av kvoter, er det slutt. Da går også en av de siste skansene tapt for mange lokalsamfunn, og en av de siste mulighetene forsvinner for de unge guttene som ikke vil på skolebenken.

For sikkerhets skyld drar Eidesutvalget nok en gang frem forslaget om evigvarende kvotekjøp, en idé som vil flytte eiendomsretten til fisken fra fellesskapet til private hender for alltid, og som er forsøkt innført tidligere av en Høyre-regjering. Den gangen ble ordningen med nød og neppe reversert, men ikke før saken hadde vært prøvd av Høyesterett i plenum.

Les også andre innlegg av Chris Tvedt:

Som kompensasjon foreslås denne gangen en s.k ressursrente, en form for skatt eller avgift til staten. Jeg vil tro det er mager trøst for kystbefolkningen at enda flere penger skal tilflyte statens allerede velfylte pengeskrin.

I det hele tatt er det ikke godt å forstå denne enorme iveren etter systematisk å rasere livsgrunnlaget for utkantene til fordel for stordrift, effektivisering og kapitalintensiv virksomhet.

Den samme trenden finner vi igjen i landbrukspolitikken. Det er som om politikerne ser seg fullstendig blinde på beregninger og bunnlinjer, men alle som gidder å tenke forstår vel at distriktspolitikk ikke er et regnestykke?

Hvis det er det, er det i så fall en ligning med adskillig flere ukjente enn ekspertutvalg og politikere er villige til å ta med i beregningen.

Tilhørighet, historie, identitet og levende bygder, for eksempel. Kanskje til og med frihet; frihet til å kunne leve slik som fedre og bestefedre har levd, til å høste av en rikdom som tilhører oss alle, til å dra ut i storm og stille for å sjå den leiken.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags