Det er ikkje nett for mykje poesi i politikken. Sjølv om ingenting kan som poesien avsløra politisk dubbelspel, tilsløringar og tåkeprat.

Eitt dikt har fylgt meg i årevis i store og små stunder. Det er Stig Holmås sitt «Dikt til mine barn». Det kan lesast i einerom, lydlaust, med låg røyst – eller med høg røyst og hamrande diksjon med mikrofon framfor dei største folkemengder.  No i det valkampen går inn i sin mest aktive fase, tenkjer eg at dette diktet høyrer med som ein berebjelke, i store og små lag:

Jeg etterlater mine barn dette diktet

For at de skal lære å elske vindene, havet,

Den søte lukten av stor kjærlighet, -

og fagforeningene.

Uten dem hadde vi ingenting.

Den sultne ser ikke det vakre.

Den trette orker ikke elske.

Jeg etterlater mine barn dette diktet

For at de skal lære å elske vindene, havet,

Den søte lukten av stor kjærlighet, - og fagforeningene.

Uten dem hadde vi ingenting.

Les det både ein og to gonger – og tre med.

Og så har det seg slik at Stig Holmås i sommar har kome med eit nytt politisk dikt, nådelaust, hamrande som på ein ambolt, men også med det vare, visjonære og utopiske i seg. «Selge» heiter diktet, og kom på trykk for fyrste gong idet regjeringa vedtok å partera og konkurranseutsetja og privatisera heile jarnbanen i Noreg. 

I kommunevalkampen kan det lett overførast til kommersialiseringa av barnehagar, barnevern,  sjukeheimar, heimeteneste, heimesjukepleie – det som høgresida flaggar som valfridom. Medan vi – og dei – veit at dette ingenting har med valfridommen i menneskets liv å gjera.

Det er ikkje ekte valfridom om du vert bydd å velja mellom selskap, å kjøpa tilleggstenester om lommeboka di er tjukk nok – medan velferdsprofitørane ranar tilsette kvinner for pensjonar og ryddige løns- og arbeidsvilkår.

Stig Holmås har på nytt skrive eit politisk dikt i rett tid. No handlar det om kven som skal styra i bygd og by; om det er vi som vil at fellesskapens pengar skal brukast til innbyggjarane heilt og fullt, eller om det er dei som vil la kommersielle selskap ta over og profitten styra – like til skatteparadisa.

Diktet «Selge» er eit dikt som kan lesast omatt og omatt, og som gjer oss klokare for kvar line vi les:

Selge,

selge,

selge.

Selg togene.

Selg dem når de bukter seg over vidden

som lysende åmer i natten.

Selg rallarenes slit.

Selg svetten når de minte seg frem gjennom gneis og granitt.

Selg skytebasenes rop.

Selg røyken fra jernbaneanleggenes smier.

Selg eimen av glødende jern i essen.

Selg sangen fra skinnegangen.

Selge,

selge,

selge.

Selg fjellet.

Selg heiloens klaging over torvmyrer og heier.

Selg fossekallens lek i bekkebruset.

Selg fjellvåkens jamrende skrik langs jøkelens vegg.

Selg duftene fra røsslyng og geitrams.

Selge,

selge,

selge.

Selg skogene.

Selg lyset i bjerkestammene.

Selg viljen i de krokete furuene.

Selg mykheten i det brune barnålsteppet mellom gamle graner.

Selg det hvite i hvitveisen og det gule i smørblomsten.

Selg fuglesangen en vårmorgen når tåken letter.

Selg lavskrikens lydløshet når den seiler mellom stammene.

Selg vandrefalkens svimlende stup fra store høyder.

Selg rugdetrekket

og hubroens rop i natten.

Hoo-å.

Hoo-å.

Selg løvtrærnes brennende høstfarger.

Selg gaupesporene i snøen.

Selge,

selge,

selge.

Selg havet.

Selg sildestimenes sølvblink.

Selg skreiens vandringer mot gyteplassen.

Selg svartbakens hese skrik

og ternenes lette, fjærende flukt.

Selg sønnavinden.

Selg brenningenes brusende torden

og synet av skummende sjøsprøyt over blankskurte skjær.

Selg solnedgangene.

Selg stjernehimmelen.

Selg nordlyset i vinternatten.

Selg de fjerne fyrtårnenes lysstråler som sveiper gjennom mørket.

Selge,

selge,

selge.

Selg de gamles ro.

Selg bestefars pust i lenestolen.

Selg bestemors haltende gange.

Selg oldemors stillhet.

Selg hviledagen.

Selg freden som senker seg

når arbeidsuken er over.

Selg den på søndag.

Selge,

selge,

selge.

Selg sjelen vår.

Selg hele dritten.