«Heldigvis har bergenspolitikken fått en kulturbevisst skikkelse!»

Anna Elisa Tryti får skryt av Erling Gjelsvik i dagens spalte.

Anna Elisa Tryti får skryt av Erling Gjelsvik i dagens spalte. Foto:

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

Villabeltet sør for den tradisjonelle bergenske bykjernen er et av de mest interessante, og ikke minst harmoniske urbane landskapene i Norge, skriver Erling Gjelsvik i dette innlegget.

DEL

MeningerVelstelte gamle hager og til dels svært vakre hus, fint tilpasset det småkuperte terrenget mellom vann, fjord og fjell, gir området en estetisk verdi som finnes få andre steder.

Dette har med penger å gjøre. Her, i det som den gangen tilhørte Fana kommune, var det at velstående mennesker slo seg ned i tiden rundt forrige århundreskifte. De landlige omgivelsene ga plass for romslige eneboliger med rikelig tomteland rundt seg.

En drivkraft bak den øvre middelklassens eksodus til Fana var skattetrykket i bykommunen: Dette nye «bygdefolket» var utpregede skatteflyktninger.

Erling Gjelsvik er spaltist i BA.

Erling Gjelsvik er spaltist i BA. Foto:

Men forutsetning nummer én var kommunikasjonsrevolusjonen som kom med jernbanebyggingen på slutten av 1800-tallet. Første strekk på Bergensbanen fungerte som en forstadsbane, en betingelse for det gode livet på Paradis og Hop. Far kunne ha kontor på Torgallmenningen, og likevel spise middag i Fageråsen.

Velstanden i slike sosiale enklaver ga anledning til at stjernearkitekter som Leif Grung, Per Grieg og Ole Landmark kunne få boltre seg. Det er ingen tilfeldighet at mange av de mest spennende bygningene fra tyve- og trettitallet – særlig privatboliger – ligger sør for Fanahallen, der bygrensen en gang gikk.

Velstanden i slike sosiale enklaver ga anledning til at stjernearkitekter som Leif Grung, Per Grieg og Ole Landmark kunne få boltre seg.

Nå står enda en slik praktvilla, tegnet av Ole Landmark, til nedfalls. Forfallet, under flere eiere, har fått bre om seg i årevis. Huset ligger på en tre måls tomt, som kan gi rom for lukrativ boligbygging.

Tanken bak å la Mohnegaarden gå i støpet, er åpenbar. La bygningen stå ubeskyttet for vær og vind til skitten ramler sammen av seg selv, og enhver tanke på rehabilitering er urealistisk. Slik tvinges frem en rivningstillatelse og en omregulering. Hvorpå millionene triller inn.

Betydelige deler av Bergens tradisjonsrike villastrøk – ikke bare i Fana, men også på Kalfaret og andre steder – endrer karakter via denne ryggesløse metodikken. Å oppleve at arkitektoniske blinkskudd som Mohnegaarden blir vanskjøttet av eieren, er provoserende.

I det aktuelle tilfellet er «skurken» Knut Galtung Døsvig, byens ubestridte eiendomsbaron. Den opprinnelige fanafiffens etterkommere eier ingen skam i håndteringen av sin egen kulturarv. I jakten på profitten plukkes den bygningsmessige helheten i området fra hverandre, bit for bit.

Men Mohnegaardens triste skjebne har et utvidet perspektiv. Fellesskapets signal går ut på at dette er noe vi ønsker. Historien gjentar seg. Presset på villastrøkene er utløst av enda en kommunikasjonsmessig omveltning. Kravet om at tomtelandet i Fana må utnyttes bedre, er knyttet til et nytt skinnegående transportmiddel, Bybanen.

jakten på profitten plukkes den bygningsmessige helheten i området fra hverandre, bit for bit.

I de enkle hodene til sentrum-venstrepolitikerne er Bybanen en god ting, fordi den går på strøm. Og bygningsfortetning langs Bybanen er en god ting, fordi det muligens vil føre til mindre bilbruk.

Dermed har kravet om fortetning, et mantra som er på alles lepper der fremtiden planlegges, gitt støtet til en uhellig allianse mellom et klimabetuttet politikermiljø og pengegriske spekulanter.

En firkantet fortetningsideologi gjør altså Bybanen til et springbrett for å rasere umistelige urbane kvaliteter. Når ideen om fortetning langs Bybanen omfavnes langs hele den politiske fjølen, er det et klassisk eksempel på de gode hensikter som tveegget sverd. I klimahensynets miljøvennlige navn ødelegges det kulturelle miljøet.

Les også andre innlegg av Erling Gjelsvik:

Et iøynefallende aspekt ved fortetningsmanien i Bergen, som nå for alvor griper om seg i Fanas mest tradisjonsrike villastrøk, er en historisk linje i byutviklingen helt tilbake til etterkrigstiden. Behovet var stort for å håndtere etterslepet i boligbyggingen etter nødsår og krig. Resultatet var at Søndre Bydel aldri ble den hagebyen planleggerne hadde sett for seg. Med en overveldende velgerskare i ryggen, tvang Arbeiderpartiet igjennom en optimal utnyttelse av tomtelandet. Ut fra datidens krav var dette forståelig.

I ettertid må det være lov å si at bygningsmassen som preger i dette uforlignelige området fra naturens side, er trist.

Et utslag av denne tvangssituasjonen var at særlig det bergenske sosialdemokratiet utviklet en aggresjon mot Fana. På motsatt side av kommunegrensen breiet fiffen seg, mens folk flest i Bergen bodde oppå hverandre i hus som ble høyere i takt med at tomteporteføljen tømtes.

Etter kommunesammenslåingen i 1972 har villastrøkene i rikelig monn fått oppleve hva urban brutalisme er for noe. Særlig har dette kommet til uttrykk i samferdselsutbyggingen: I så måte er Bybanen kronen på verket. Og nå ser vi altså at den ene villahagen etter den andre fylles av kompakte, fremmedartede boligkomplekser.

Les også andre innlegg av Erling Gjelsvik:

Beslutningstakernes likegyldighet overfor estetikk og trivsel har vært påtakelig. Vi skal ikke se bort fra at gammelt nag spiller en rolle. Halvglemt klassehat kan ha gjort at sentrale politiske miljøer ikke har vært særlig opptatt av å ta vare på verdiene i dette bylandskapet.

Ikke før det snart begynner å bli for sent. Heldigvis har bergenspolitikken fått en kulturbevisst skikkelse i byutviklingsbyråd Anna Elisa Tryti. Hun later til å ha muskulatur til å stå opp mot finansielle sluggere av døsvigtypen, som er altfor vant til å få det som de vil.

Mohnegaarden kan fremdeles reddes.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags