En skjermfri sommer

Spaltist Monica Hannestad fikk en vekker da mobilen knuste, og hun gikk inn i en periode med «digital avrusning.» ILLUSTRASJONSFOTO: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix

Spaltist Monica Hannestad fikk en vekker da mobilen knuste, og hun gikk inn i en periode med «digital avrusning.» ILLUSTRASJONSFOTO: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

– Jeg var uten telefon i en uke. Likes var ikke viktig. Jeg var egentlig bare. Jobbet. Var med barna. Men så fikk jeg telefonen tilbake, forteller Monica Hannestad.

DEL

SpaltistJeg leter etter parasollen. Jeg går til mobilen. Åpner på automatikk en fane i nettleseren. Facebook åpner seg galant som siste brukte URL. Jeg ser bilder av en badende jente i Nice, scroller ned, forbi en reklame for sommerkjoler, et bilde av en smilende hund og merker meg at noen har delt en artikkel med noen leende babyer, videre nedover. Vent. Jeg lette etter parasollen. Hvilken del av hjernen min trodde den ville være å finne på mobilen? Jeg løsriver meg, legger fra meg telefonen godt synlig på toppen av hyttekjøleskapet, går ned i kjelleren og leter videre.

I ukene før jeg gikk på ferie pustet jeg kun øverst i lungene. Diafragma virket som et stivt lokk som hindret meg i å trekke pusten. I møter satt jeg med armen godt festet opp rundt stolen ved siden av meg slik at jeg fikk åpnet brystkassen mest mulig. Kjempet for å få ned et par centiliter luft ekstra. Telefonen gikk i den perioden en dag i steinhellene utenfor huset med et knas. Jeg sto med handleposer, barn og fiklet etter nøklene i bunnen av jobbvesken, da den ramlet rett ned.

Les også andre innlegg av Monica Hannestad:

Med ett var jeg uten kontakt med omverden. Hver gang jeg automatisk strakk meg etter telefonen, ble jeg møtt av en knust og ødelagt variant av sorten. Ei heller virket lyden, og i min allerede knapt pustende hverdag utviklet jeg enkelt et hat til omgangen med telefonen.

Jeg fikk sendt den til reparasjon og sto ribbet og lettet igjen. Jeg var uten. Telefon. I en uke. Alle rundt meg ble informert, og for de aller fleste var det problemløst. Jeg kunne nås på jobben på mail. Facebook og Messenger også på jobben, men plutselig var ikke det så viktig lenger.

Og likevel er vi enkle dyr som lar oss styres og ledes av det autonome nervesystemet, og muligheten for umiddelbar tilfredsstillelse.

Så lenge det ikke var en del av en automatisert bevegelse var det plutselig heller ikke så viktig. Likes var ikke viktig, Jeg var egentlig bare. Jobbet. Var med barna. På trening. Var på sosiale tilstelninger. Et liv uten noe som helst mulighet til å bli nådd eller nå noen. Trengte jeg det, lånte jeg en telefon av noen rundt meg. Ellers var jeg koblet av.

Innlegget fortsetter under bildet.

Monica Hannestad er leder for Design Region Bergen og fast spaltist i BA.

Monica Hannestad er leder for Design Region Bergen og fast spaltist i BA. Foto:

Dagen kom og jeg fikk telefonen igjen. Jeg logget meg på, gikk rett på den vanlige runden: Yr, nrk.no, Facebook, bt.no, googlet åpningstiden til Japan Photo, finn.no for å sjekke om det var kommet noen nye boligannonser. Skrev ingen meldinger. Ringte ingen. Bare loket rundt. Etter ingenting.

Tidligere i dag så jeg en video, på Facebook, om telefonavhengighet. Om hvordan vi automatisert tar opp telefonene med en gang noe potensielt kjedelig kan oppstå, for å fylle tiden, føle oss opptatt og hvordan vi med største enkelthet lar oss distrahere fra våre gjøremål. Tre ganger så lang tid bruker vi på en oppgave ved å simultant være på smarttelefonen. Smart.

Les også andre innlegg av Monica Hannestad:

Mot slutten av august reiser vi til Svalbard. Vi var der også fem dager i begynnelsen av juni. Oppgaven er å tilrettelegge for de beste samtalene mellom 100 verdensledere og tenkere – unge og gamle – med mål om å definere de nye spørsmålene vi som verdenssamfunn må besvare for å oppnå en mer bærekraftig og menneskevennlig verden. «Future talks.» Vi var åtte personer, fem dager, i isødet.

Etter avreise med Hurtigruten fra Longyearbyen mistet vi snart dekningen, og telefonene lå på rommet. Telefonen var verdiløs til å ta gode bilder. Telefonen var i det hele verdiløs. Uten dekning var den kun en overflødig tingest, med middelmådig billedkvalitet. Turen til Japan Photo var for å kjøpe meg et kamera.

Vi hører, og vet innerst inne, at vi må endre mye for å få til en bærekraftig verden. Og likevel er vi enkle dyr som lar oss styres og ledes av det autonome nervesystemet, og muligheten for umiddelbar tilfredsstillelse. Sånn sett er det ekstra spennende å se på hvordan vi som samfunn i fellesskap kan lede oss til å med frivillighet og glede endres. Målet er å ha en litt mer klar formening om dette etter en ny telefonløs tur til Svalbard.

Dog først er det fremdeles sommerferie – fremdeles med en forsvunnet parasoll – med Facebook, diverse avis- og værnettsider, serier, trolig litt alkohol, god mat, og kanskje litt yoga for å forsøke å roe ned diafragma. Så får jeg gå «cold turkey» i august. Med dekningsfri, mobil-detox.

God sommer!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags