Mange fortviler over den legemiddelassisterte rehabiliteringen (LAR) de møter i dag. Å la være å foreskrive heroin er ikke svaret. En grunn er når den såkalte rehabiliteringsbiten R ikke fungerer som den skal. Det skrives stadig inn fler i LAR.
Substitusjonsbehandling har sine fordeler, men å foreskrive medisiner til flere og yngre, uten å følge opp med penger til å ivareta rehabiliteringsbiten på en skikkelig måte, gjør at mye går galt.
Mange får ikke individuell plan (IP) eller har en dårlig fungerende en. IP er en rettighet for alle i LAR. I IP skal brukerne få tilrettelagt oppfølging fra ulike instanser i hjelpeapparatet i samråd med brukeren først og fremst, i forhold til det brukeren definerer som sine behov.
Slik det fungerer nå får mange medisiner, og det er det. Diskusjoner mellom LAR-lege og bruker handler om hvilke medisin brukeren må avfinne seg med gitt et innskrenket tillatt medisinutvalg, kontroll av eventuell sidebruk og ellers om rigide henteordninger. Det siste virker å være mer en beskyttelse for staten gitt kritikk for lekkasje av substitusjonsmedisiner til det svarte markedet, enn å handle om brukerens beste.
For mange er det lite eller ingen oppfølging på møter omhandlende brukerens individuelle plan.
I samfunnet fins store hindringer når det gjelder å gi folk tillit og å inkludere. Der LAR-brukerne viser vilje til endring stritter samfunnet imot. LAR lever i et kontinuum med andre tiltak på rusfeltet, holdninger og reglementer. Hvordan oppfølging av eksisterende individuelle planer går avhenger av hvordan den enkelte kommune ellers tilrettelegger ettervern med hensyn til bolig, alternativ aktivitet og sosialt miljø.
Statlige regelverk for hvilke medikamenter man kan foreskrive i LAR har også noe å si for å oppnå optimal fungering. Bergen kommune har en offisiell boligpolitisk linje om å spre folk med likeartete utfordringer, men det er langt fra teori til praksis.
Stoffavhengige blir plassert oppå hverandre på hospitser, men også den kommunale boligmassen er preget av at kommunen klynger sammen folk. Det vanskeliggjør rehabilitering noe kolossalt.
Den utøvde politikken blir presset frem av nabolag som kulturelt sett tåler alkoholisme, mens bruk av narkotika fører til oppstandelse om hensyn til barn. Når samfunnet tåler rusbruk innenfor rimelighetens grenser, bør man ikke anse stoffavhengige å være noen større fare for nabolag enn den generelle alkoholdrikkende borger. Man må huske på at de fleste stoffavhengige ønsker seg rolig liv og ikke vil være til bry.
Det er ikke lett å komme inn i LAR og skulle rehabiliteres fra et belastende miljø. Mange i LAR ender opp ensomme, og fristelsen til tilbakefall blir større. Miljøet har vært en sosial arena og en kilde til mestring. Ensomhet oppstår når LAR-brukere har dårlig økonomi. Det kan være gjeld opparbeidet gjennom bøtelegging for besittelse av brukerdoser. Sosial- og trygdesatser er lave. LAR-brukerne har ikke råd til å delta i sosiale aktiviteter. I tillegg hersker stigma.
I samfunnet fins store hindringer når det gjelder å gi folk tillit og å inkludere. Der LAR-brukerne viser vilje til endring stritter samfunnet imot. Stigma stoffavhengige lever under blir ikke bedre av det økte fokuset på «lekkasjer» fra LAR til det svarte markedet. Lekkasjer oppstår når brukere grunnet regelverk blir foreskrevet medisiner de opplever store bivirkninger med der de av erfaring vet det finnes andre medisiner med mindre bivirkninger eller at medisiner de er avhengige av ikke anbefales til utskriving i LAR.
Om brukeren i samråd med en LAR-lege med større medikamentutvalg enn nå, kan jobbe seg frem til kombinasjoner av medisiner brukeren fungerer mest mulig optimalt på, innenfor grensen av hvor i behandlingsløpet brukeren befinner seg, da vil lekkasjer til det svarte markedet minske. En bruker med medisiner han eller hun er fornøyd med, vil ikke ha behov for å bytte den ut med annen medisin på det svarte markedet.
Medisinutvalget i LAR er innlskrenket av regler ikke tilpasset realiteten. Folk er avhengig av andre stoffer enn heroin, i tillegg til heroin eller også at LAR-medikamentene ikke fungerer like bra for alle. Noen trives bedre med opiatene diamorfin (heroin) eller morfinsulfat enn substitusjonsmedisinene metadon og buprenorfin. Dagens medisiner meldes å forårsake angst og andre symptomer brukerne ikke led under da de gikk på heroin. Følgelig oppstår «sidebruk» med angstdempende benzopreparater enten skrevet ut av fastlege eller også fra det svarte markedet.
I en oppstartfase trenger brukeren nettopp å ha angst dempet for å kunne mestre å møte nye utfordringer med endret livsførsel og burde få dekket behovet gjennom LAR-medisineringen. LAR-leger burde kunne skrive ut benzopreparater ved siden av metadon og buprenorfin i kombinasjoner som kan justeres etter hvert som behandlingsforløpet endrer seg. LAR-leger burde i tillegg ha mulighet til å skrive ut diamorfin eller morfin da noen vil fungere bedre med disse.
Det er viktig å understreke at ikke alle vil velge diamorfin eller morfin, noen foretrekker metadon eller buprenorfin. Angående benzopreparatene for øvrig er det viktig å forstå at folk kan ha et like stort avhengighetsforhold til disse som til opiater. Det bør tillates LAR-legen å skrive ut disse medikamentene, for i samråd med brukeren å finne frem til den kombinasjon av medisiner, som gjør brukeren fornøyd i forhold til forventet optimal funksjonsevne til et gitt tidspunkt.
Det er slik man behandler andre pasientgrupper i Norge. Enn så lenge dette ikke skjer oppstår det bytting av medisiner på det svarte markedet. Avhengighet regnes å være en sykdom siden gruppen med avhengighet til illegale stoff fikk pasientrettigheter, og det er en sykdom som oppstår fordi man kan ha tydd til selvmedisinering av andre bakenforliggende tilstander. Man kan ikke forvente stoffrihet fra alle gitt de bakenforliggende tilstandene som forårsaker selvmedisinering.
Målet «rusfrihet» er ikke nødvendigvis det riktige, men heller en kombinasjon av medisiner hvor diamorfin kan være en mulighet. Andre igjen ønsker å trappe ned for å bli kvitt stoffavhengighet, enten avhengighet de har med seg fra illegal stoffbruk eller avhengighet til substitusjonsmedisiner. LAR trenger ikke være noen livslang behandling slik man har forespeilet flere, men LAR er i dag i liten grad beredt til å nedtrappe pasienter som ønsker det på en god måte. Det er umenneskelig å møte mennesker med avhengighetslidelser med straff og sanksjoner.
Når vi snakker om utvidet medikamentutvalg så handler det ikke om «å gi ut heroin» eller «oppfordre til rusbruk».
Det handler om å gi folk rett medisin for lidelser de har! Samtidig er det vårt felles ansvar å forbedre rehabiliteringsmuligheter gjennom et trygt sted å bo, alternative aktiviteter og å skape gode og inkluderende sosiale miljøer.