– Terroraksjonene gjorde at jeg ikke våget å reise

Monica Hannestad våget ikke å dra til Paris etter terroraksjonene i byen 13. november.

Monica Hannestad våget ikke å dra til Paris etter terroraksjonene i byen 13. november. Foto:

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

Vårt relativt trygge samfunn blir utfordret. Monica Hannestad avlyste en tur til Paris på grunn av terroren, og er skuffet over seg selv...

DEL

DebattJeg går over Nedre Korskirkeallmenning.  Det er tidlig morgenstund og benkene rundt kirken er tomme. Alle byens løse fugler sover. Det er ingen andre mennesker der.  Jeg føler meg fri og har byen helt for meg selv.

Noen timer senere passerer jeg igjen. Det er ikke plass til meg på fortauet. Matkøen strekker seg langs hele kvartalet. Der står mennesker i alle former og fasonger. Noen tydelig beruset, noen med vansiret ansikt, noen ser ned, noen stirrer.

Jeg forsøker å passere mens jeg gjør meg helt usynlig. Vil ikke gjøre det enda vanskeligere for dem ved at de skal føle at jeg ser på dem. Jeg føler på ingen måte trang til å stoppe opp.  Samtidig gjennombores jeg av følelsen av at jeg burde gjøre noe. At dette ikke er bæredyktig for å opprettholde et velfungerende samfunn.

Da jeg vokste opp i Sandviken på 1970-80-tallet var det en og annen fyllik som rallet i gatene og drakk noe så uforklarlig som rødsprit silt gjennom loff. I dag er synet av mennesker som lider hverdagskost. Uansett hvor man ferdes møtes vi av tiggere, narkomane, synlig berusede eller mennesker med klare mentale utfordringer.

Verden er blitt mindre. Som samfunn blir vi utfordret på våre tidligere opplevde universelle verdier. Verdier som vi etter hvert innser ikke er universelle, men unike for vårt samfunn. Et samfunn der alle har lik rett til å ferdes, lik rett til å oppholde seg. Der helse er en grunnleggende rettighet og det alltid finnes et ombud som svarer om man føler seg urettferdig behandlet.

Dette samfunnet er tuftet på felles verdier, som må vedlikeholdes for å bestå. Nå i disse budsjettider venter mange med ulike offentlige budsjettposter i spenning på hvordan dette vil påvirke dem. Samtidig er våre felles budsjetter under press. Fallende skatteinntekter ventes ettersom arbeidsledigheten stiger. Flyktningestrømmen hadde ingen tatt høyde for.

Vi utfordres som samfunn. Det trygge vi er vant til og er oppvokst med er ikke lenger en selvfølgelighet. Landås bibliotek fredes mens Fana og Garnes videregående skoler trues igjen. Alle er de samfunnsbyggere. Alle er de gjødsel for demokratiet.

For opplevelsen av et felles samfunn må gjødsles for å fortsette å leve. Og dette gjødselet for samfunnet og et fungerende demokrati er kjente plattformer vi noen ganger tar for gitt. Demokratisering handler om å tilrettelegge for disse plattformene som gir lik rett for ethvert menneske til å være en del av vårt felles samfunn.

Digitalt gjelder dette lik tilgang på samme informasjon. Fysisk gjelder dette ikke-kommersielle møteplasser som allmenningen, festplassen, biblioteket, treningshallen, fjellet,  kirkerommet, byrommet, busstoppet eller nærskolen. Alle disse møteplassene som sikrer oss lik rett – og likt ansvar – til å være en del av et felles samfunn. Som er med på å forme vår identitet som menneske.

Vi er alle enkeltindivider, med alle våre lyter og ulike egenskaper, tanker og demoner, erfaringer og drømmer. Alle er vi unike, med unike behov, og unike evner som vårt felles samfunn kan ha glede av. Alle bærer vi et unikt ansvar for å videre bidra til fortsatt gjødsling av vårt felles samfunn.

Tilbake i køen utenfor kirken finnes denne samme kompleksiteten. Jeg passerer en mann, jeg passerer en kvinne. Hvilke unike egenskaper har disse personene som kunne vært til verdi for oss alle. Hvordan kan vi i større grad realisere disse ressursene. Eller ressursene i den ene ungdommen som ligger hjemme under dynen og så alt for tidlig har gitt opp drømmen om å leve. Eller flyktningen som kommer fram til målet sitt Bergen, etter måneder og år på flukt og i fare.

Jeg skulle vært i Paris torsdag 19. november og overtatt stafettpinnen til prosjektet Replanted Identity. Dette er et demokratiseringsprosjekt som tar tak i enkeltmenneskets uavdekkede verdi for vår felles samfunnsbygging. Terroraksjonene i Paris gjorde at jeg ikke våget å reise.

Jeg er skuffet over å la min egen redsel begrense mine handlinger. Dette er en klar trussel mot demokratiet. Og det gjør Replanted Identity som prosjekt enda viktigere.

Jeg lover å la min redsel for Paris bli min inspirasjon i Bergen.

Opplevelsen av et felles samfunn må gjødsles for å fortsette å leve.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags