Angrip ballen, ikke mannen

Byens rusproblemer i stort løses best gjennom en helhetlig og kunnskapsbasert rusomsorg, skriver sosialbyråd Erlend Horn (V)  FOTO: MAGNE TURØY

Byens rusproblemer i stort løses best gjennom en helhetlig og kunnskapsbasert rusomsorg, skriver sosialbyråd Erlend Horn (V) FOTO: MAGNE TURØY

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

Sosialbyråd Erlend Horn (V) reagerer på ordskiftet i debatten om Vågsbunnen, og ber om større forståelse for de rusavhengiges situasjon.

DEL

MeningerSituasjonen i Vågsbunnen er utfordrende både for de rusavhengige og for de som må leve tett på eller midt i en åpen russcene. Etter at Nygårdsparken ble stengt, spredte byens rusmiljø seg. I dag har vi særlige utfordringer ved Strax-huset på Damsgård og i Vågsbunnen. Sårbare menneskers dypt fortvilende lidelser blir blottlagt for byens øvrige befolkning, og kommer i konflikt med behovet for ro og trygghet.

De siste ukene har situasjonen i Vågsbunnen – og særlig den historiske Hollendergaten – fått mye oppmerksomhet. Situasjonen har forverret seg, og nærmiljøet har fortalt om utfordringer, farlige episoder, om kjøp, salg og åpenlys bruk av illegale rusmidler. Om våkenetter, utrygghet og krenkelse av eiendomsrett. Mange peker på Kirkens Bymisjons lavterskeltilbud Møtestedet og dets beliggenhet. Jeg forstår at situasjonen er ubehagelig, og jeg kan forstå at svarene som gis ikke blir opplevd som gode nok.

Alle åpne russcener krever komplekse løsninger. Derfor har det vært viktig for kommunen, Kirkens Bymisjon og Politiet å snakke sammen om hvordan vi skal løse dette. Vi er enige om at situasjonen er krevende, at det kreves særlig innsats i gaten på kort sikt, og at vi har et langsiktig mål om å finne andre lokaler for Møtestedet, med uteområde som er bedre for både brukergruppen og nærmiljøet enn den trange Hollendergaten. Samtidig er vi også enige om viktigheten av å ha sentrumsnære lavterskeltilbud til denne brukergruppen.

Vi snakker om syke og fortvilte mennesker, med levde liv som rommer mer lidelse og overgrep enn vi andre knapt kan fatte.

Vi setter inn ekstra innsats i gaten, hvor synlige fagpersoner fra Kirkens Bymisjon, Tverrfaglig Overdoseteam og Utekontakten skal drive intensivert oppsøkende virksomhet. Vi skalsnakke mer med de rusavhengige, sette nødvendige grenser, veilede og hjelpe de rusavhengige, informere dem om andre hjelpetiltak, og bidra til at de rusavhengige forstår at heller ikke de er tjent med en situasjon som eskalerer. Vi har politiet i ryggen som vil prioritere politioppgavene.

Innlegget fortsetter under bildet.

Byrådet er opptatt av å skape en varm og inkluderende by, hvor det er rom for alle, skriver Erlend Horn (V). Rusavhengige i Hollendergaten (bildet) sier til BA at de ikke har andre steder å gå.

Byrådet er opptatt av å skape en varm og inkluderende by, hvor det er rom for alle, skriver Erlend Horn (V). Rusavhengige i Hollendergaten (bildet) sier til BA at de ikke har andre steder å gå. Foto:

De fleste bekymringene fra naboer, velforeninger og andre er både saklige og konstruktive, og de gjør inntrykk. Det er helt legitime tilbakemeldinger som det er viktig at politikerne blir møtt med. At pressen skriver om situasjonen er både sunt og viktig for en opplyst debatt. Men i debatten om åpne russcener generelt og Vågsbunnen spesielt mener jeg likevel vi bør tillate oss å reflektere over hvem de rusavhengige er og hvordan vi ønsker at ordskiftet skal være.

Det er mulig å adressere uakseptabel oppførsel fra og sette grenser for de rusavhengige uten å omtale dem som «idioter», «slum» eller «rusmisbrukere og andre løse eksistenser»

Personlig lever jeg fint med at Bergensavisens faste spaltist, Erling Gjelsvik, hevder at jeg ikke ønsker at byen «skal være et trygt og levelig sted», at jeg ikke bryr meg om «sikkerheten til beboerne i Vågsbunnen», og at jeg «ser frem til neste branntilløp». Jeg tar det heller ikke så tungt når forfatter Kaj Skagen ikke anser meg som «et voksent menneske med ansvar for egne handlinger» typisk for «den moderne politikkens forfall til «moralsk» elitestyre som rammer vanlige velgere». Fellesnevneren er at de angriper mannen, ikke ballen, og utsagnene faller på sin egen urimelighet.

Det er likevel verdt å stoppe opp ved tonen i språket. Hvordan man omtaler rusavhengige sier mye om hvordan man ser på denne gruppen. Det er mulig å adressere uakseptabel oppførsel fra og sette grenser for de rusavhengige uten å omtale dem som «idioter», «slum» eller «rusmisbrukere og andre løse eksistenser» for å bruke Gjelsviks egne ord.

Vi snakker om syke og fortvilte mennesker, med levde liv som rommer mer lidelse og overgrep enn vi andre knapt kan fatte. Synlig i bybildet, på sitt mest sårbare. Det finnes grenser for hva vi skal tolerere, men grensen går ikke ved hva vi synes er ubehagelig å se i byen vår.

Byrådet er opptatt av å skape en varm og inkluderende by, hvor det er rom for alle. Byens rusproblemer i stort løses best gjennom en helhetlig og kunnskapsbasert rusomsorg. Arbeidet mot åpne russcener står ikke i motsetning til forebygging, behandling og rehabilitering.

Den beste, om enn langsiktige, måten å bryte ned en åpen russcene på er å bygge opp de menneskene som utgjør den. Jeg kunne lovet et rusfritt Bergen i morgen, men det vil ikke skje. Da vil jeg heller samarbeide med hjelpetiltak, politi og nærmiljø for trygge byrom, samtidig som vi hjelper en svak gruppe til nytt fotfeste i livet, stabilitet og mestring i hverdagen. Begge deler er jobben min.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags