Valget i Bergen var en thriller til siste slutt. Ingen visste på valgdagen hvor Høyres velgere fra sist beveget seg. Hadde de stemt Høyre ville resultatet blitt et uavgjort slik det var da det var skifte i byen sist for 16 år siden. Da ville valget til syvende og sist bli avgjort i lukkede rom. Pressen ville lett etter møterom og cafeer der partienes møttes i mer eller mindre skjul.

Til tross for at KrF alltid synes å være med i slike forhandlinger, så har de jo for velgerne en karakter av å være et pokerbord i ville vesten. Alle skjuler kortene, men lar små lekkasjer falle ut for å styre spillet om den store potten.

Derfor var det befriende med et klart valg i Bergen. Jeg er selvsagt ekstremt glad for at velgerne pekte på Arbeiderpartiet som ansvarlig for å gi byen et nytt byråd. Samtidig er jeg ærlig på at jeg heller ville sett et klart valg den andre veien, enn et såkalt «hung parliament».

I et topartisystem betyr dette at ingen av partiene har flertall. I vårt mangepartisystem betyr det at flertallet er uklart og konstellasjonene er mange. Den største faren ved en slik situasjon er at makten flyttes fra velgerne til forhandlinger i hytt og pine. Velgerne blir redusert til å kjøpe ingredienser, mens partiene bestemmer selv om det skal lages et wienerbrød, en pizza eller pai.

Et klart valg som det vi ser i Bergen gjør det mye enklere for velgerne å kjenne igjen det de har skapt. Denne gangen er det åpenbart at Arbeiderpartiet skal være selve pizzabunnen. Partiet har også sagt gjennom hele valget at de ville gi sentrum ved KrF en anledning til å være med. Dette er forståelig av mange årsaker: KrF har vært en del av flertallet ved konstitueringen av samtlige bystyrer fra kommunesammenslåingen.

For Harald Schjelderup ligger det også betydelige langsiktige økonomiske utfordringer og venter. KrF er, som det seg hør og bør, monogame. Riktig nok seriemonogame, men de er kjent for å være svært trofaste og robuste å samarbeide med. Jeg var med i flertall med dem i 16 år, og kan i likhet med Høyres ledere etter at de tok over bruden sette et stempel på at bedre samarbeidspartner i gode og dårlige dager finner man ikke.

Samtidig er det et problem med dette. Det er en årsak til at KrF har seks prosent og ikke 20 prosent. De har særstandpunkter hva angår uteliv, kultur og i en del religiøst filosofiske politiske spørsmål, som ikke er helt A4 i 2015. Kanskje det største problemet for partiet er at flertallet av befolkningen ikke liker en for tett blanding mellom politikk og religion.

De aller fleste religiøse og ateister i Norge synes å være enige om at inkludering og respekt for andres livssyn er helt avgjørende. Dette gjelder også KrF sine ledende politikere, men navnet er en ensretting i seg selv. Et tankeeksperiment er det å se for seg reaksjonen om det stilte et «Muslimsk Folkeparti» til valg.

Uansett er dette et større problem for KrF enn det er for dets samarbeidspartnere om de ikke får ført inn for mange femprosent-standpunkter i en politisk plattform.

Hvem flere skal så Schjelderup hvile seg på. Det er åpenbart at han bør trekke SV og RV inn i en valgteknisk plattform. Dette er en lang tradisjon enten man har behøvd det eller ikke. RV har som oftest ønsket å stå fritt politisk, mens SV har ønsket innflytelse for slikt samarbeid.  Jeg tror samtidig ikke at SV kommer til å være en del av byrådet. SV følte seg nasjonalt svekket etter forrige regjering med Arbeiderpartiet og sentrum. Nå står vi foran beintøffe økonomiske prioriteringer. I en slik setting ser en gjerne for seg SV som et litt distansert støtteparti, men ikke som et parti som bør eller vil la seg plassere midt oppe i oppvasken.

Senterpartiet er en selvsagt del av et arbeiderparti- og sentrum-byråd, men de har bare ett mandat i bystyret og de tilfører ikke byrådet flertall. Derfor står Ap midt i et vanskelig valg. Venstre er en gammel samarbeidspart, men de har hamret løs på Ap i valgkampen.

De Grønne er bokstavelig litt grønne i forståelsen fersk i bypolitikken. Det er åpenbart at Ap behøver å ta opp i seg den grønne bølgen i byrådet. Den grønne bølgen har jo det motsatte av KrF i seg hva angår å være på vei opp og frem i oppslutning.

Selv om regnestykket har sine X, Z og Y er det ganske logisk at byen vil få et byråd mellom Ap, KrF og noen partier med grønn profil. SV og eventuelt Senterpartiet om det ikke er plass til dem inne i byrådet, vil måtte få sentrale posisjoner på bystyresiden. Kortene ligger klar og Schjelderup må legge kabalen. Mange vil ønske lettvinte løsninger og gamble på å få kabalen til å gå opp hurtigst mulig.

Schjelderup vet at dersom han skal beholde velgerne som meldte overgang fra Høyre og Fremskrittspartiet, så må han bygge en solid grunnmur som står i to til tre kommunestyreperioder fremover.

Denne spaltist er for øvrig vinner av både Lotto og Vikinglotto ved dette valget. Sosialdemokraten i meg gleder seg over Arbeiderpartiets historiske resultat. Bergenseren i meg gleder seg over at valget gav langt over 80 prosent oppslutning om partier som vil at Bymann og Stril skal kunne vrimle fra Bryggen til Torget uten å måtte vike for forstadstoget fra Åsane en gang i minuttet.

Det var knockout seier for Bergen og Bryggens sjel i det viktigste spørsmålet for velgerne i årets valg.