Hvor lenge er et hundredels sekund? Det er ukens spørsmål for oss idrettsinteresserte bergensere. Det er i hvert fall det som skulle til for å bryte en 121 år, to måneder og 13 dagers olympisk forbannelse for byen vår. Da startet de moderne olympiske leker med åpningsseremonien på Panathenske stadion. Etter kong Georg I hadde åpnet lekene, fremførte ni orkestre og et kor på 150 Olympiahymnen komponert av Spyridon Samaras og tekst av poet Kostis Palamas.

Det skulle altså gå en haug med manns- og kvinnealdre før 277 391 bergensere kunne synge Nystemten, med musikk av Jean Baptiste Lully og tekst av Johan Nordahl Brun, mer eller mindre ustemt stående i sofaene i de tusen hjem i byen vår for et olympisk gull.

Les også andre innlegg av Trond Tystad:

Vi bergensere er sjåvinistiske og klar til å proklamere at vi «ikkje fra Norge, vi é fra Bergen» – bortsett fra når det gjelder internasjonal toppidrett. Da drar vi den norske nissehuen godt ned og synger «Ja, vi elsker» i dur og moll, som om det aldri har slått oss med en tanke at Vestlandet hadde levert mye bedre økonomi om vi slapp å ha parasittene fra Oslo-området beitende på overskuddet vårt.

Akkurat når det er VM, og særlig OL, har vi latt som om det er en misforståelse at byflagget vårt vaier høyere på flaggstengene på Bryggen enn det norske, og vi har for en kort periode akseptert at byen vår fulgte med på lasset da kongsskiftet i 1299 førte til en gradvis forflytning av hovedstaden mot Oslo og makten mot Sverige og Danmark.

Det er ingen tvil om at vi var nordmenn da Brå brakk staven under ski-VM i Oslo, der vi tok mengder med gull. Det er ingen tvil om at vi hadde samme nasjonalitet som de fire S-ene, selv om de var fra Trøndelag, Lillestrøm, Sør-Odal og Drammen. Uten å bidra noe særlig har vi bergensere sjanket (som å henge seg bakpå busser og biler på glatten) oss med på det norske idrettsfellesskapet under Olympiadene.

Etter flere magre år fikk vi jo snudd trenden i Albertville, og siden har jo Norge stort sett vært på sporet.

 

Vi hadde selvsagt en båt med hovedsakelig bergensere og fanafolk som rodde inn til bronse på Themsen i åtter med styrmann i ´48-lekene i London. Og selvsagt kanskje den største prestasjonen av alle norske olympiske bragder; sølvmedaljen til Aleksander Dale Oen, som da representerte Vestkantsvømmerne, i Ol i Beijing i 2008. Et sølv byen vår selvsagt må dele broderlig med Øygarden og svømmeklubben som var i Rong da han startet karrieren.

De som kan idrettshistorien sin godt vet også at Bergen har én til stor Olympier i historien. Stein Jean Johnsen startet medaljesamlingen sin med å bli første buekorpsmester i kappgang i 1932. Han er selvsagt best husket som trener, men plukket selv en åttendeplass i diskos i OL i 1948. Best husket er han selvsagt for at han introduserte metodisk trening og fikk i gang skøyterevolusjonen som landslagstrener. Hans disipler plukket to OL-gull ved «Kupper'n,» og et sølv ved Per-Ivar Mo. Så får det våge seg at Kupper'n sto i Arbeidernes Skøyteklubb og at Johnsen selv emigrerte til Borges eldste friidrettsklubb Tjalve.

Johnsen har også trent andre olympiske medaljører, som kajakk-fireren som tok gull i Mexico i 1968 og sølv i München i 1972. Han trente også Knut Knudsen, som vant gull på forfølgelsesritt sykkel i samme OL. På mange måter var Johnsen og hans metodikk forgjengeren og inspiratoren til den moderne olympiatoppsatsingen Norge fant på frem mot Lillehammer-OL. Etter flere magre år fikk vi jo snudd trenden i Albertville, og siden har jo Norge stort sett vært på sporet.

Men sølv er sølv, og det er ikke trenerne som vinner. Derfor er denne uken og Håvard Holmefjord Lorentzen skrevet inn i byen vår sin OL-historie med bred penn og gullskrift. I løpet av 34 sekunder, fire tideler og en hundredel, forandret han statusen vår fra ørkenvandring til at vi nå plutselig er en edel del av kilden i den norske idrettsoasen.

Innlegget fortsetter under bildet.

 

For den dyktige karen fra Dalen vant ikke en typisk norsk paradegren. De norske skøyteløperne har vært litt tunge i sessen og trengt noen runder over skjema før de har kommet i siget.

Da Slåtthaug omsider kom i 1991, var den allerede utdatert, da skøytehallene var på full fart inn.

 

Plutselig står Norge og Bergen med skøyteverdenens Usain Bolt, verdens raskeste mann. All heder til klubben hans som har dyrket frem en gjeng skøytestjerner fra et, i internasjonal sammenheng, bakgårdsanlegg. Skøytegjengen i Fana skal ha all tenkelig og utenkelig ære for det. Virkelig gøy er det at det er et treningstalent som har nådd frem. Alle vi som har trent unge i idrett vet at noen får det nesten gratis og kommer med et langt forsprang inn i moden alder. Andre, som Lorentzen, må trene veldig mye og i mange år før de springer ut. Alle trenere har ekstra følelse for dem som jobber for suksessen sin.

Til sist er det ikke minst beundringsverdig at Lorentzen er tilbake etter en idrettsskade som kunne stoppet en hvilken som helst karriere. Jeg har selv hatt den tvilsomme æren å måtte få høvlet av hud på låret for å få fortgang i å gro sammen hud lenger nede på foten. Å ligge der med tro og tvil og foten i været i ukevis kan knekke hvem som helst, men ikke Lorentzen som fikk på seg skøytene igjen og løp raskere enn noensinne.

Politikerne i Bergen sine to historisk tregeste saker var å få på plass 50 meters svømmeanlegg og en kunstfrossen skøytebane. Da Slåtthaug omsider kom i 1991, var den allerede utdatert, da skøytehallene var på full fart inn. Vi turte ikke stanse Slåtthaug den gangen, og tenkte at vegger og tak eller en hall ville komme etter om ikke lenge.

Les også andre innlegg av Trond Tystad:

Nå kommer alle bergensere, hele Hordaland, ordførere og byråder til å stå i kø på Flesland med blomster når «OL-gullet kommer hem». Gjemt i blomstene må politikerne i anstendighetens navn ha sjekkheftet klart med penger til å få en innendørs skøytebane i den byen som har det åpenbart minst gunstige klimaet for en utendørs bane. Skøytegjengen fra Fana IL har levert, og da er det politikerne i kommunen og fylket sin tur å vise hva de er gode for.