Byens aviser flommet over av gode og herlige reportasjer fra Voss Cup. Med barn klart under eller klart over alderen for denne typen cuper skulle jeg egentlig bladd hurtig forbi. Slik ble det ikke i år, da jeg av uransakelige årsaker leste alt jeg kom over. Kanskje fordi nettopp Voss var starten for et over ti års eventyr der jeg var lagleder på en eller flere turneringer vi reiste til årlig med et Varegg-lag jeg fikk følge fra begynnelse til slutt.

Akkurat som i ekte eventyr er det mange hverdagslige ting og prompete gymsaler og vanskelige hendelser som i sum endte opp som gull. Av alle hendelser som barne- og ungdomstrener og lagleder er det disse turene jeg og mange av spillerne har de sterkeste minnene fra. Jeg vet at det samlet var en stor investering på størrelse med en relativt ok bil jeg la ned i egen reise, dekke opp tilfeldig underskudd og sponse guttene med en ekstra opplevelse på turene. I utgangspunktet skal selvsagt lederes utgifter dekkes, men de som har økonomisk anledning til det spytter på den ene eller andre måten ganske mye inn i lagsaktiviteten, på den ene eller andre måten.

Uansett, ved dagens slutt vil min kanskje beste investering i livet være den tiden og de pengene jeg brukte på disse reisene. Guttene som reiste med oss fikk utvikling og opplevelser for livet. Det vet jeg fordi jeg får minner gjenfortalt flere ganger i året når jeg bumper tilfeldig bort i en av våre gutter. Det er altså slik at har du vært lagleder og reist med barn og unge, så føler du et slags slektskap med dem hele livet. Jeg har mange ganger opplevd å bli kontaktet av en av dem for et råd i for dem viktige spørsmål lenge etter at vi var i en garderobe sammen.

De som er lagledere eller hjelpere for lagene og foreldre får også et bedre inntrykk av hva ungdommene baler med. De fleste som har hatt gutter har spurt hvordan det gikk på skolen eller ute i gaten og fått «god dag mann økseskaft»-svar. Lever man med ungdommene på tur, får man også et bedre innblikk i ståa til sine egne og vennene. En kan slippe å være redd for fantomer skapt i sitt eget sinn, men samtidig være obs på reelle trusler i ungenes habitat. Dette er kort sagt en sammenhengende rekrutteringsannonse for nye dedikerte lagledere som tør å reise med lagene sine.

 

Mitt kanskje aller beste minne er det første året vi var på utenlandscup. Dagens Vareggleder Olav Gorseth, Petter Bergerud (ja, han med studentene som bygger stilige ting i tre) og undertegnede hadde åpenbart alle en eventyrer i magen. Vi tok 7er-laget vårt til verdens tredje største turnering, Dana Cup, før man egentlig skal reise til utlandet og før barn i her hjemme har lov til å vinne eller tape. Vi bodde på Løkken Camping med en sur eier, nedslitt standard og eselet Jens. Guttene fikk være med å lage mat, og sy det norske flagget på brystet under Varegg sitt emblem. Vi spilte i innledende klasse og i B-turnering. Det å møte lag fra hele verden og utveksle klubbflagg var fantastisk, og det var ikke noe problem for våre gutter å takle verken seier eller tap. Hva kan ikke en rød pølse med appelsinvand reparere.

Les også andre innlegg av Trond Tystad:

På motsatt side av vekten får man selvsagt problemene. Når guttene ble eldre var det ikke like lett at bensinstasjonen borti gaten solgte sprit for en billig penge etc. Om ikke alle lag, så i hvert fall alle klubber kommer borti noen uønskete episoder knyttet til det eller annen atferd som slåssing og liknende. Da går ofte bølgene rundt forbrytelse og straff høyt. Laglederne for de yngste lagene og de foreldrene og lederne som ikke er berørt vil selvsagt ha straffer på Frp-nivå, mens de laglederne og foreldrene som blir berørt ønsker hurtig rehabilitering inspirert av Anders Brattholm. Min konklusjon og løsning var i motsetning til de fleste å forsøke å holde det på lagsnivå.

 

Det å reise og bo som enkeltlag med lederne, og der foreldre som vil se kamper bor på en god armlengdes avstand, var det jeg hadde mest suksess med. Jeg opplevde at det var enklere og tryggere å ta 16- og 17-åringer alene til Copa Catlunyia i Spania enn å sitte med 15-åringer i det store klubbfellesskapet i Hjørring. Dette fordi da kunne man mye tydeligere ha klare dealer med laget og tillitspersoner, og ikke minst fordi det gav anledning til å benytte den militære stand domstolen. Ting som var feil kunne avgjøres der og da i forståelse med guttene.

Enten det er fotball eller andre idretts- og kulturstevner av nasjonal og internasjonal tyngde for barn eller unge, så finnes det få bedre måter å vise byen sin frem fra sin beste side.

 

Andre har andre tradisjoner og opplevelser og får maksimalt ut når alle foreldrene og hele klubben camper sammen en ukes tid. Uansett er denne spaltens formål å hylle noen store helter. På alle cupene jeg har vært på er det noen som ofrer halve livet sitt for å organisere dem, og en haug med korttidsengasjerte som får det til å gå rundt. Disse skaper en god økonomi for klubbene sine, og de serverer de tilreisende barn og unge et dansegulv å leve og spille på. De andre heltene er selvsagt de som reiser med lagene. Det er en risikosport, for både med spilletid og på fritiden er en dømt til å gjøre feil og tabber som blir kritisert. Kjeft kommer mer høylytt enn skryt.

Til sist vil jeg fremsnakke dem som forsøker å danne en liknende stor cup for tilreisende i Bergen.

Enten det er fotball eller andre idretts- og kulturstevner av nasjonal og internasjonal tyngde for barn eller unge, så finnes det få bedre måter å vise byen sin frem fra sin beste side.

20 barn eller unge som har en fantastisk dannelsesreise til en cup eller stevne betyr mer enn tusen turister med baklommen full av dollar.