Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
For noen uker siden fikk jeg ta del i feiringen av et nytt liv. Mye spennende og utfordrende ligger foran den lille, og foreldrene ønsker å gi barnet det beste. Mange lar det døpes, og vil at det skal vokse opp med den kristne troen. Hvorfor det? Svaret er mangfoldig.
Én av grunnene er at den kristne virkelighetsforståelsen gir grobunn for et bedre liv. Forskning viser at man scorer høyere på både livslengde, friskhet og lykke om man bærer troen. Dette kan umiddelbart overraske, men ved nærmere ettertanke er det forståelig.
Den kristne troen gir et fundament i livet som gjennom to tusen år har gitt mennesker håp og trøst, mening og fellesskap, identitet og integritet. Lar man barnet få vokse opp i troen, er det sannsynlig at det vil prege tankelivet på en god måte, skape helsebringende vaner og plassere personen i et godt fellesskap.
Nytten av troen er stor: Den gir håp til alle livets tider. Døden får ikke siste ordet. Urettferdigheten, ondskapen og kaoskreftene skal bli til ende, og det fullkomne gode skal til slutt hende. Det er fremtidstanker av en annen verden, midt i ens eget mørke!
Bjartes kamp for kristensjelene
Den gir identitet som former selvbildet, fordi det gjør noe med hvordan jeg tenker om meg selv og ser andre, om jeg tror den store Skaper elsker meg og ga sitt liv for det enkelte mennesket.
Den gir mening i tilværelsen. Personen er her en stund for en grunn, i noe så svimlende stort som Guds plan. Den gir sannsynligvis integritet, fordi det betyr at Gud ser meg. Derfor betyr det også noe det jeg gjør i det skjulte.
I julen, midt i feiringen av at mennesket ikke er alene og at det store lyset har tatt bolig iblant oss, slik at mørket ikke står seirende, synger vi: «Deilig er jorden». Jeg tenker like godt: Deilig er troen. Det er en virkningsfull gave å gi videre til sitt barn.
Troen sitter like mye i hendene, som i hodet. Begynner man å praktisere den, blir den gjerne integrert i hjerte og hjerne på sikt.
Thor Haavik
Med dette bakteppet er innsikten til hypokonderlegen Ingvar Wilhelmsen interessant: «Det er viktigere at en holdning er nyttig enn at den er sann.»
Dette poenget anvender den engelske ateisten og skribenten Douglas Murray når han hevder at vi begynner å oppdage at verre for samfunnet enn kristendom, er dens fravær. Han kaller seg derfor en kristen ateist, fordi han ikke vil gi slipp på det gode fundamentet som den kristne troen gjør det mulig å bygge livet og samfunnet på.
Om troen er sann gir den både bedre liv og evig liv. Om den ikke er sann, gir den ikke evig liv, men likevel et bedre liv. Derfor anbefaler jeg folk å praktisere tro selv om det finnes usunne avvik, på samme måte som jeg anbefaler folk å gå på skole selv om det finnes noen negative avvik. Forskningen er positiv til begge.
Slik unngår du å dulle med tankene
Forståelig nok erdet derfor mange oppigjennom som har sagt: «Du er heldig som tror. Jeg kunne ønske at jeg også kunne det.» Da pleier jeg å svare: Start å gjøre tro: Be, les i Bibelen, gå i et kristent fellesskap, samtal med troende, hør forkynnelse, osv. Troen sitter like mye i hendene, som i hodet. Begynner man å praktisere den, blir den gjerne integrert i hjerte og hjerne på sikt.
Å lese bibelfortellinger, synge kristne sanger eller be for sitt barn, er sannsynligvis en god måte å selv vokse i tro.
For noen år siden gikk jeg uten refleks langs en hovedvei. Ut av en bil ropes det: «Ta på deg refleks!» Det ble en dobbelt påminning for meg: (1) Husk refleks, og (2) når livet blir mørkt, som det av og til blir, bær med deg det som lyser – altså Han som lyser.
Dermed er min oppfordring til foreldre: La barnet vokse opp med troen. Gi det lys for de tøffe tidene. La det se seg selv som en som Gud elsker. La det ha respekt for livet og livets giver. La det oppleve at Jesus er en å gå igjennom livet sammen med.
