Mennesker er ulike. Det er naturlig. Vi har forskjellige oppfatninger om ideologi, religiøsitet og aktuelle samfunnsproblemer. Listen er betraktelig større. Den samme fantastiske ulikheten, er også det som skaper de største skilleveggene i samfunnet. Enkelte klarer ikke engang å se hverandre i øynene.

I alle tider har det eksistert motsetninger mellom enkelte mennesker, grupperinger, nasjoner og øvrige allianser. Det er også naturlig. Interessene har ofte vært delte, og ressursene har ofte vært begrenset. Da skapes det konkurranse i verste forstand, til tross for at konkurranse er helt avgjørende for fremgang og utvikling i samfunnet.

Som en borgerlig stemme i den norske samfunnsdebatten er det lett å bruke mine argusøynene mot ”venstrevridde raddiser”. Nygårdshøyden blir kalt ”Lenin-høyden”. Dette er både på spøk og alvor. Studenter spesielt, og unge generelt, har ofte vært mer radikale i mange spørsmål. Det kan til tider være på grensen til ekstremt.

For en stund tilbake stilte jeg meg selv spørsmålet: Er det egentlig min kamp å kjempe ekstreme holdninger på venstresiden?

Jeg har fundert på dette lenge. Som en typisk Høyre-politiker har jeg landet et sted i midten. Jeg skal forklare nærmere.

Ja. Jeg mener at det er mitt samfunnsoppdrag at jeg, til enhver tid, skal kjempe for å slå ned på ekstreme holdninger i samfunnet. Ekstreme holdninger som fører til hat, vold og diktaturisering. Ekstreme mennesker skal få lov til ytre seg ekstremt, innenfor lovens rammer, men de skal kunne tåle møte med meningsmotstanderne sine.

Nei. Det kommer kanskje ikke som noe sjokk, dersom du husker innledningen. Dette er det svaret jeg har grunnet mest på. Bekjempelse av ekstreme holdninger vil alltid være min kamp, men det bør ikke alltid være jeg som står fremst for å kjempe den. Jeg, og mennesker som deler mitt borgerlige samfunnsyn, har langt mer påvirkningskraft med radikale mennesker på høyresiden.

Dette bør hovedsakelig være min kamp.

Jeg skal ikke sammenligne oss med USA, men empirien fra de politiske holdningene er verdt å ta med seg. Selv om Norge ikke er en to-partistat, bør partiene i Norge, i motsetning til det republikanske partiet, på begge sider av politikken, jobbe aktivt for å kjempe mot de ekstreme holdningene i samfunnet. Særlig fokusere på ekstreme meningsbærere på sin side av politikken.

Hvis begge sider tar et kraftfullt oppgjør med mennesker som er mer ekstreme på sin fløy - kan vi møtes på midten i et varmere og mer inkluderende samfunn.

Det tror i hvert fall jeg.