Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Jeg skal komme tilbake til hvorfor jeg tror den nye yrkesgruppen ikke består av de glupeste blant oss.
Først vil jeg bare understreke at vi ikke må slippe debatten som oppsto da pengekåte arvinger etter den verdensberømte, britiske forfatteren med norske foreldre, Roald Dahl, begynte å tukle med forfatterens manus. Vi må bare endre litt fokus og se nærmere på dem som ble hyret til å «rense bøkene hans for støtende innhold», de såkalte følsomhetsleserne.
Eller for å si det rett ut: De som har funnet opp et nytt yrke fordi vi nå lever i en tid der det er hypermoderne å føle seg krenket, og der etterkommere av store kunstnere blir livredd for å tjene mindre penger, fordi følsomhetsleserne overbeviser dem om at nå kan arven deres krenke.
Dermed fikk Dahls arvinger med seg forlaget Puffin til å hyre den nye yrkesgruppen. Følsomhetslesere, også kalt sensitivitetslesere, skulle lese alle Roald Dahls barnebøker og luke vekk ord som kanskje kunne komme til å redusere inntektene til arvingene.
Følsomhetsleserne fant mye. Resultatet ble hundrevis av endringer. Og konklusjonen til forlaget og The Roald Dahl Story Company (eid av Dahls arvinger) var denne: «Endringene vil bli gjort for å sørge for at bøkene fortsatt kan nytes av alle».
Det blir feil om advokat John Christian Elden skal omskrive Henrik Ibsen, for å unngå at noen blir støtt av en nyutgivelse av Peer Gynt.
Finn Bjørn Tønder
Men hvem er disse følsomhetsleserne? De har selvfølgelig allerede jobbet noen år i USA. Sånt hysteri oppstår gjerne der. Jeg har virkelig undersøkt, men ikke fått vite ett eneste sted hvor slike mennesker er rekruttert fra. Selvsagt er det naturlig å tenke på advokater. Det er jo en yrkesgruppe som stadig håver inn store penger på offisielt å ta vare på det lovlige her i samfunnet.
Men bare ved å lese juridiske skriv, kan vi bli livredd hvis det er advokater som nå skal redigere de store, avdøde forfatterne. Advokater har jo stort sett et uforståelig språk, som skal inneholde alle mulige snirklinger og forbehold.
Nei, jeg håper virkelig ikke at følsomhetsleserne består av avdankede jurister. Det blir feil om advokat John Christian Elden, for eksempel, skal omskrive Henrik Ibsen, for å unngå at noen blir støtt av en nyutgivelse av «Peer Gynt». Og det kan fort skje, i en verden der til og med James Bond-bøkene er i fare.
Jeg tror forresten ikke advokater er dumme. Og derfor heller jeg til den oppfatning at Roald Dahls følsomhetslesere ikke er jurister. For du er ikke helt med hvis du omskriver «tjukk» til «enorm» om Augustus Gloop i «Charlie og sjokoladefabrikken». Hvis jeg var virkelig feit, ville jeg følt det langt mer støtende å bli kalt enorm enn tjukk. Men den endringen har altså arvingenes følsomhetslesere gjort.
Men enda verre: «Fru Dust» er ikke lenger stygg. Nå skal stygg byttes ut med ekkel. Det er i den sammenheng jeg mener å ha belegg for mine antydninger om at sensitivitetslesere ikke er blant de skarpeste knivene på kjøkkenveggen.
Heldigvis har nyheten om Roald Dahls bøker ført til heftig debatt i mange land. Også i Norge. Og flott er det at Gyldendal norsk forlag har sagt det ikke er sikkert at de vil følge ordren om følsomhetslesernes omskrivinger. Men det er et tankekors at arvinger kan bestemme endringer i verdensberømte manuskripter. Etter gjeldende regler er de nemlig i sin fulle rett, så lenge endringene kan begrunnes med økonomi. Arvingene har økonomiske rettigheter.
Friske utsagn er ikke å krenke. I alle fall ikke i Bergen.
Det som kan oppfattes som støtende innhold kan derfor falle inn under den bestemmelsen. Man kan tape penger, og har derfor lov til å gripe inn i manus. Inngrep som kan krenke opphavspersonen eller verket selv, kan imidlertid arvingene ikke gjøre.
Dette er en helt annen debatt enn den da Astrid Lindgrens «Pippi Langstrømpe» ble omskrevet i 2015, og «negerkonge» ble til «sydhavskonge» og da «Visen om Lille Hoa» og ordet «hottentott» ble fjernet fra Torbjørn Egners visebok i 2006. Også Roald Dahl gjorde selv endringer i manus før nyutgivelser, fordi tidene hadde forandret seg og ord man brukte før nå ble oppfattet som rasistiske.
Det er høyst forståelig, men samtidig mener jeg det er viktig å ta vare på originaltekstene. Vi bør vite hvordan verden var før, også gjennom litteraturen. Og ikke dømme etter dagens normer. Astrid Lindgren var på ingen måte en rasist, selv om hun kalte Pippis far negerkonge. N-ordet var helt vanlig før. I dag støter vi hvis vi bruker det.
Debatten om Roald Dahls bøker, og også om at Don Rosa har fått fjernet Onkel Skrue-tegneserier fra fremtidig publisering, vil forhåpentligvis vekke mange. Og kanskje sette en stopper for at sensitivitetslesere blir fremtredende i litteraturen. For Salman Rushdie hadde helt rett da han uttalte: «Roald Dahl var ingen engel, men denne sensuren er absurd!»
Følsomhetslesere er ingenting annet enn en yrkesgruppe som driver med sensur. Og slike har vi mer enn nok av i Russland og andre land vi helst ikke vil bli sammenlignet med. Får de gjennomslag i litteraturen, kan de fort blande seg inn andre steder også.
Hvem er forresten disse man er så redd for plutselig skal bli krenket gjennom stor litteratur? Finnes de virkelig? Er det ikke mer sannsynlig at det er omskrevne forfattere som nå krenkes av følsomhetsleserne? Forfattere som hadde redaktører, «følsomhetslesere» bedre enn noen.
