Jeg har vel ikke vært så ond at jeg har ønsket at de skulle blande tre gram revebjeller i salaten, for det er nok til å ta livet av et menneske. Men jeg har mer enn en gang ønsket dem dit pepperen gror. I alle fall langt nok vekk til at jeg ikke skulle få øye på en eneste tysker i bobil. Ei heller nederlendere som opptar alle sitteplassene på fergene, på kafeene; for ikke å snakke om parkeringsplassene ved severdigheter her i det vakre landet vårt. Dessuten italienerne, som prater så høyt, ivrig og mye at en tur bortover Bryggen i Bergen blir som å være en overbefolket barnehage med voksenstemmer. Krydret med viftende armer.

I det hele tatt: Egentlig så jeg frem til denne sommeren i Norge, fri for turistskip, bobiler og brautende utlendinger av alle slag. Ja, jeg så frem til å slippe å gå runder utenom høytsnakkende amerikanere og myldrende japanere som på død og liv skulle ha akkurat meg til å ta bilde av dem. Jeg var rett og slett lei av å være høflig på vegne av byen min, og ikke le av en uvitende turist som spurte om Hurtigruten stopper på Troldhaugen på vei til Kirkenes.

Jeg tenkte også på han ekte, bergenske kjuagutten, faktisk helt opp i 40-årene, der han ble ropt til av en tysk bilturist i Håkonsgaten for noen år siden. Bergenseren gikk stille og rolig i sin egen by, da den tyske bilen plutselig stoppet ved siden av ham. Da føreren rullet ned vinduet, kunne jeg på lang avstand høre ham. Det var slett ikke et vennlig spørsmål om veien. Det var nærmest en ordre, spyttet ut gjennom bilvinduet. Ja, faktisk bare ett eneste ord, gjentatt flere ganger: «Gudvangen!» «Gudvangen?» «Gudvangen??».

Les også

Kjusa oss som må feriere i Norge

Jeg skjønte selvsagt at det var tyskerens måte om å spørre om veien til Gudvangen i Sogn fra Bergen sentrum. Jeg tenkte likevel han kunne spart seg for den myndige måten å henvende seg på. Dessuten fryktet jeg at kjuagutten i 40-årene ville skjemme ut Norge for alle tyskerens venner i hjemlandet. For han så troendes ut til å være av den beinharde sorten, som ikke fant seg i en slik måte å bli spurt på av en slektning av dem som var her fra 1940 til 45.

Men bergenseren imponerte meg. Han hadde sin helt spesielle måte å hevne den uhøflige spørsmålsstillingen fra den tyske turisten. Kjuagutten smilte vennlig, og sa helt rolig: «Ah, Gudvangen? Rechts, links, rechts, links und rechts. No problem», og så pekte han bortover Håkonsgaten.

Tyskeren virket lettet. Det var altså langt kortere til Gudvangen enn han hadde trodd. Og så gjentok han høyre, venstre, høyre, venstre og høyre på tysk, slik mannen på fortauet hadde sagt. Så kjørte han videre.

Han fikk som fortjent, tenkte jeg, og smilte til «veiviseren» da jeg passerte ham ved Fotballpuben. Gnitne er de også, tenkte jeg sikkert den dagen også. For legger de egentlig kroner igjen i Norge, disse kjørende tyskerne? I alle fall ikke de i bobilene. Jeg har sett dem langs svabergene i Sogn. Hiver opp den ene palen, lyren, torsken og langen etter den andre. Og tar dem rett inn i bobilens fryser. Og så opptar de hver eneste mulige stoppeplass, der de sitter og spiser medbragt mat fra Hamburg og Köln. Bare salaten fikser de med norske råvarer, plukket fra våre marker.

Jeg møtte et slikt par en gang. De hadde parkert på «min» plass, og gaflet i seg schnitzler og pølser fra Bayern, da jeg måtte kjøre helt opp i dem for i det hele tatt å ha en mulighet til å komme meg ned til hytten, uten å sette ny skrittrekord på mobilen min. De vinket meg bort til det medbragte bordet og viste meg surblader og annet spiselig fra Norges levende matlager. Så pekte de på en bukett revebjeller på bordet, og spurte med ett ord, de også: «Gut?»

Jeg var irritert nok til å si ja. I alle fall si at jeg ikke visste. Men selvsagt kunne jeg ikke det. Revebjeller er livsfarlige. Bare tre gram fra noe av planten er nok til å ta livet av et menneske. De som hadde plukket dem måtte for all del ikke ta seg på munnen.

Les også

Men en dag skal vi vende tilbake ...

Jeg tror de følte at jeg hadde reddet livene deres. Og det hadde jeg mest sannsynlig. Da de spurte hvordan de kunne takke meg, sa jeg at de kanskje kunne kjøre videre, for jeg pleide å ha bilen min akkurat der de hadde overlevd. De var borte på et blunk, og jeg vandret ned til hytten en smule flau.

I sommer har jeg likevel tatt meg i å savne utlendingene. Savne entusiasmen deres. Savne gledesutbruddene når de ser et ganske alminnelig fjell, en liten fjordarm eller en bitte liten pale over båtripen. Ja, jeg har savnet køene med glade, snakkesalige mennesker som virkelig setter pris på dette fantastiske landet vårt. Som ser det vi har sett oss vant med alle disse årene. Og som setter pris på alt det fine vi har i Norge. Dessuten er de underholdende.

Ja, jeg er så politisk ukorrekt at jeg savner turistskipene også, der de i halvmørket kommer som lysende byer innover fjordene. Visst søren vet jeg at de forurenser og bør slutte med det. Men de hører til sommeren i Norge. Få dem elektriske så snart som mulig! Og vær hjertelig velkommen alle dere som liker landet vårt så godt! Bare dere er koronafrie. At dere ikke handler så mye, forstår jeg også. Med de prisene vi har.