Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
En kvinne i 50-årene oppsøker lege fordi hun de siste månedene har hatt lite energi, følt seg litt generelt uvel og har ryggsmerter. Smertene har forverret seg den siste tiden. Det er tredje gang hun oppsøker legen, men denne gangen blir hun sendt inn til sykehuset med blålys. Hun har nemlig en trykkende fornemmelse i brystet som får legen til å fatte mistanke.
Det viser seg ved senere undersøkelse at kvinnen har fått sitt tredje hjerteinfarkt. De to første ble ikke oppdaget. Dette er en sann historie fra min tid som student på medisinstudiet i Bergen. Den gjorde inntrykk.
Se for deg en typisk pasient med hjerteinfarkt og behandlende lege. Sjansene er store for at du tenker på en overvektig middelaldrende mann som holder seg til brystet, samt en mann i legefrakk. I virkeligheten er hjerteinfarkt den vanligste dødsårsaken hos kvinner, ikke menn. Og det er flere kvinnelige leger enn mannlige leger.
Er det noen som i det hele tatt vet hvordan kvinnelig uhelse ser ut?
Kvinners symptomer ved hjerteinfarkt arter seg annerledes enn hos menn, og vi vet desidert mest om risikofaktorer, symptomer og behandling hos menn. Den manglende kunnskapen om hvordan hjertesykdom kan arte seg hos kvinner kostet kvinnen jeg møtte nesten livet, og det kostet henne definitivt livskvalitet i det hun fikk hjertesvikt som kunne vært unngått om hun hadde blitt undersøkt tidligere.
Hvorfor er det mindre sannsynlig at vi oppdager hjerteinfarkt hos kvinner? Hvorfor er det flere kvinner enn menn som har muskel- og skjelettplager samt utmattelsessyndromer? Hvor mye vet vi egentlig om kvinners helse i et livsløpsperspektiv? Og ikke minst; hvor mye vet vi om sykdommene og plagene som kun rammer kvinner?
Vi som jobber med kvinnehelse hver dag vet hvor lang vei vi har å gå for at sykdommer som i stor grad rammer kvinner skal få den oppmerksomheten og statusen de fortjener. Vi snakker blant annet om inkontinens, fødselsskader, gynekologisk kreft, vulvalidelser, menstruasjonssmerter, endometriose og mange, mangle flere tilstander.
Den meste av forskningen innen medisin er gjort på menn. Historisk så skyldes dette blant annet ren mannssjåvinisme – at man rett og slett tenkte at det var viktigere å få kunnskap om menn enn kvinner – men rent praktisk er det også lettere å forske på menn. Dette skyldes blant annet at menn har jevnere nivåer av kjønnshormoner.
I tillegg er det utfordrende å forske på gravide. Det er innlysende at hormonsyklusens påvirkning på symptomer og behandling er relevant å forske på, men det har man hittil i liten grad prioritert.
Vi vet altså svært mye mer om epler (menn), og bruker denne kunnskapen på pærer (kvinner). I tillegg vet vi skremmende lite om det som i hovedsak rammer kvinner. Å sammenligne menn og kvinner i diagnostikk og behandling kan med andre ord i mange tilfeller være som å sammenligne epler og pærer.
Det er dessverre slik at mannlig kjønn brukes som en slags «standardmal» for vår forståelse for sykdom og behandling hos mennesker. Man kan med andre ord ikke snakke om kvinnehelse uten også å snakke om likeverd og likestilling.
Jeg er lege og jobber til daglig med inkontinens, bekkenbunnsplager, muskel og skjelettplager samt nedsatt seksualfunksjon.
Man kan ikke vente 20 år på diagnosen
For en stund siden snakket jeg med en godt voksen dame som hadde brukt bleier i over 20 år. Hun hadde fått urinlekkasje etter å ha født sitt første barn, og den var ikke akkurat blitt bedre av de fire neste fødslene. Fastlegen hadde skrevet ut bleier på blåresept og siden hadde hun holdt seg hjemme. I nærheten av toalett og langt unna alt som kunne ligne sosiale sammenkomster.
De få gangene hun skulle ut av huset passet hun på å pakke med seg bind, bleier, skift, kartlegge toaletter i nærområdet og ikke innta væske på flere timer. Hun hadde innfunnet seg med at dette var en konsekvens av å føde barn. Ved en tilfeldighet kom hun i kontakt med en kvinnehelsefysioterapeut (fysioterapeut som har spesialisert seg i kvinnehelse og bekkenbunnsplager).
Etter seks måneder med behandling var hun blitt så bra at hun kun brukte bind når hun skulle være ute hele dagen.
Hun gråt når hun fortalte sin historie. Litt av lettelse og lykke, men kanskje mest for alle årene hun hadde gått glipp av når det egentlig fantes hjelp der ute. Tenk hvor annerledes livet hennes ville blitt dersom hun hadde møtt noen med kompetanse på kvinnehelse tidligere?
Er det vanlige kvinners tur nå?
Eksemplene over er bare noen få av svært mange kvinner som får dårligere helse fordi vi som samfunn og helsevesen ikke prioriterer forskning og tiltak som er spesielt rettet mot de utfordringene kvinner har. Det er forskjell på kvinner og menn; både på utsiden og innsiden.
Det er på tide at vi finner ut hva disse forskjellene innebærer for diagnostikk og behandling. I en ideell verden kunne vi kanskje snakket om «kjønnsrelatert helse» fremfor «kvinnehelse». Det er jo tross alt også menn som opplever uhelse av lignende årsaker, eksempelvis er det få menn som er utsatt for vold i parforhold som søker hjelp, og vi vet lite om brystkreft hos menn.
Det er likevel et så enormt etterslep på kunnskap om kvinners helse at vi i mange år fremover vil ha behov for begrepet. Det handler om kvinner. Det handler om kvinners helse gjennom hele livsløpet. Og det handler om at vi må se de unike aspektene av kvinners helse som påvirker diagnostikk og behandling.