Aldri hadde jeg tenkt på at selv den minste fortauskanten ville være noe problem, eller at den vakre brosteinen i Bergen skulle gjøre det nesten umulig for meg å komme frem. Det var før jeg ble syk for seks år siden. Kroppen svant hen og rullestolen ble et faktum.

Jeg har vært klar på at livet skulle leves mens jeg enda kunne. Det å skape minner ble plutselig det viktigste, minner som mine kjære kunne se tilbake på.

Selv om det ikke er noe problem å hive seg i en bil for å feriere, så står utfordringene i kø når man sitter i en tung, elektrisk rullestol. Alt må planlegges ned til minste detalj. Er vi egentlig så flinke i Norge på tilrettelegging? Svaret er et stort nei!

Vi som har et handikap, er en gruppe som er blitt glemt. De fleste hytter på campingplasser har ikke dører som er brede nok til at jeg kommer inn med rullestolen. Hvorfor skal ikke jeg få muligheten til å kunne velge rimelige overnattingssteder på lik linje som en som er funksjonsfrisk?

Hvorfor må min familie betale i dyre dommer fordi jeg sitter i rullestol?

Det virker som de fleste hoteller ikke har noen krav når det kommer til handikaprom. At alt som kreves er noen støttehåndtak på badet. Det spiller ingen rolle om det er glatte fliser på baderomsgulvet eller at rommet er så lite at du knapt kommer inn forbi døren.

Ofte er hotellrommene så små at jeg ikke kan snu uten å ødelegge noe. Eller som på Gardermoen da jeg måtte rygge ut og inn av rommet for å få plassert meg. For en natt gikk det, noe jeg tror min mann er enig i. Det er han som må forflytte meg fra rullestolen, men for å gjøre det måtte han ommøblere rommet.

På de fleste hoteller er handikaprom dyrere enn superiorrom. Vi har derfor lært på den harde måten at det lønner seg å velge superiorrom, vi trenger nemlig boltringsplass. Jeg kan bare tenke meg hvordan det blir når jeg må ha løfteheis med på tur, da må vi vel bestille et ekstra rom bare til den.

Når det kommer til heiser på hoteller og kafeer vet jeg nesten ikke hvor jeg skal begynne. Man kan lure på om de har plassert en rullestol inni og bygget rundt. Enkelte heiser er så små at vi faktisk må ta av deler på rullestolen for å få plass. Jeg kan telle på en hånd de gangene heisene har vært store nok til at jeg har kunne snu meg rundt. Det er ikke så lett å rygge ut av en smal heisdør når man ikke kan snu på hodet for å se hva som er bak.

I tillegg smeller enkelte heisdører så fort igjen at dersom man ikke er observant nok så blir rullestolbrukeren stående igjen i heisen eller får rullestolen skvist. Hafjell var intet unntak, den første gangen ble jeg sittende igjen mens min mann måtte løpe opp en etasje for å redde meg ut.

Formålet med oppholdet på Hafjell var Lilleputthammer. Både store og små gledet seg til å utforske området. Foruten noen togskinner som måtte krysses, gikk det veldig bra å komme seg rundt for egen maskin. Det eneste jeg savnet var et handikaptoalett. Det er jeg vant med.

Les også

Ubeskrivelig godt å endelig få en jobb

Jeg har hørt andre klage over at det er så få rasteplasser rundt om i Norge, men enda verre er det dersom du sitter i rullestol. Hver gang vi skal ut på biltur over lengre etapper så må jeg planlegge. Jeg velger heller å drikke lite under kjøreturen fremfor å gå på en smell. For vi vet aldri når det dukker opp en bensinstasjon eller om toalettene er fremkommelig for meg, derfor velger jeg heller å holde meg til vi kommer frem. Heldigvis har jeg ingen festblære, så akkurat den biten går greit.

Fra Hafjell gikk turen videre til Bygland, hvor vi hadde lyst til å oppleve Gamaveka, en ekstremsportuke som arrangeres av Bygland luftsportsklubb. Jeg ble kjent med en fantastisk mann som er med i klubben. Første gang jeg traff ham var under Ekstremsportveko på Voss. Han hadde bygget en rullestol til bruk for paragliding. Siden livsmottoet mitt er at «jeg må leve mens jeg kan», ville jeg gjerne prøve. Jeg fikk en fantastisk tur. For første gang etter at jeg ble syk følte jeg meg levende igjen.

Da vi ble invitert til Bygland for å fly igjen, nølte vi ikke. Der er aktiviteter for store, små og rullestolbrukere satt i fokus. Området er godt tilrettelagt. Alle fasiliteter er tenkt på. Det beste er følelsen av likestilling. Rullestolen er ikke noe hinder. Jeg avsluttet ferien med helikoptertur, paragliding og båttur, opplevelser av de sjeldne. Hotellet var vi også strålende fornøyd med, et stort flott rom som dekket alle våre behov.

Denne sommeren har gitt oss mange nye uforglemmelige øyeblikk. Øyeblikk som mine kjære vil ta med seg videre når jeg en dag ikke er her lenger.

Likevel sitter jeg igjen med et lite hjertesukk, jeg skulle ønske vi hadde kommet lenger. Jeg skjønner godt hvorfor mange velger å feriere hjemme fremfor å dra på tur, for av og til blir utfordringene litt for store.

Les også

Første gang i rullestol