– Gi meg en B!
– Gi meg en R!
– Gi meg en A!
Du skjønner kanskje tegningen.
Rullatorbanden på første benk gjør det. Damen med roser i kinnene og perlekjede rundt halsen gjør det.
Pleierne, de frivillige og pårørende likeså, der alle roper ut bokstavene for full hals.
– Kem e best!?
– BRANN!
– Hørte ikkje!?
– BRANN!!
Her sniker lystig pianospill seg inn, og jubelropene glir over til Brannsangen, akkompagnert av kontrabassklunking.
Vi er på øvelse hos Bergen Røde Kors sykehjem, der huskoret finpusser programmet i lag med musikere fra ærverdige Bergen Filharmoniske Orkester. Snart spilles det opp til konsert i selveste Grieghallen, og sangene må sitte.
De mistet alle språket helt plutselig: – Alle er her for det samme
– Sitter som et skudd
I mange år har sykehjemmet hatt eget pasientkor.
Koret har vært del av Musikk for minnet, men akkurat den delen av samarbeidet har lagt brakk i noen år.
Musikkterapi
- Musikkterapi har sin opprinnelse fra USA, etter andre verdenskrig.
Sårede soldater lå i tusentalls på sykehusene, og det ble oppdaget at musikk dempet traumesymptomer.
Siden den gang har det blitt forsket på musikk som terapi-metode, og det har kommet utdannelser for musikkterapi over hele verden.
I følge Norsk Forening for Musikkterapi, gir musikkterapi muligheter for utvikling og endring gjennom et musikalsk og mellommenneskelig samarbeid mellom terapeut og klient. Prosessen er ofte ressursorientert og fokuserer på aktuelle mål innen helsefremmende arbeid, behandling, rehabilitering og omsorg.
Det finnes to utdanninger for musikkterapi i Norge; en ved Griegakademiet i Bergen og en ved Norges musikkhøgskole i Oslo.
Så kom Demenskoret på NRK på skjermene.
I likhet med halve Norge ble Røde Kors-frivillig Bjørn Berentsen (67) tent. Han fikk med seg mange flere: ansatte, pårørende og frivillige.
Berentsen har vært kordirigent i 55 år, men aldri opplevd noe så spesielt som det å dirigere folk med demens.
– Det er en spontan gjeng, så du får fine reaksjoner med én gang. Du ser det når de koser seg. Det er fascinerende at de ikke husker det som skjer i dag, men tekstene på gamle sanger, de sitter som et skudd, sier han.
Og nå, takket være mange gode krefter, er de tilbake til samarbeidet med Harmonien.
– Grieg! Edvard Grieg!
– Det er veldig kjekt her, hva sier du Ingolv?
Gladys Vik (93) har strålt seg gjennom hele korøvingen, og henvender seg nå til sidemannen, Ingolv Toppe (93).
– Sang sprer smil og godt humør, svarer Ingolv, like salig.
– Har du alltid vært glad i å synge?
– Å ja, syng, syng og vær glad, syng med den stemmen du har, synger Ingolv.
Jo visst er det snart tid for konsert.
– Bare navnet! Grieg! Edvard Grieg! Det er flott at vi har sånne konserthus i Bergen, sier Ingolv, og sier det skal bli kjekt å få taket på konserthallen til å lette.
Besøksbabyer i aksjon: Kos, kaos og gode minner
Null korttidshukommelse
Ingolvs datter, Sonja Toppe (67), forteller at faren ikke har noen korttidshukommelse igjen.
– Spør du ham i morgen, er det ikke sikkert han husker at han har vært på korøving i dag. Men han forstår at han skal til Grieghallen. I morges ringte han søsteren min for å sjekke at han hadde penbukse og skjorte i orden, sier hun.
Demens i Norge
Omtrent 101 000 personer lever med demens i Norge i dag. I snitt har hver person fire pårørende.
Demens er fellesbetegnelsen på flere hjernesykdommer som påvirker adferd, evnen til å huske, tenke og utføre dagligdagse aktiviteter.
Demens utvikler seg langsomt over tid og kan ikke kureres.
Det forventes en dobling innen 2050 på grunn av økende antall eldre.
Kilde: FHI.
Og selv om han ikke skulle huske korøvingen om noen timer, er det viktigste det som skjer her og nå, mener Sonja.
Kultur- og frivillighetskoordinator Eli Versto roser de frivillige som har stått på:
– Det har gått veldig fort! Bjørn fikk ideen i januar, og nå skal vi ha konsert i Grieghallen!
At det over 50 mannsterke huskoret består av både pasienter, ansatte, pårørende og frivillige, mener hun har vært en styrke.
– Gleden smitter over på resten av huset. Det skaper tilhørighet, alle føler at dette er alles sitt kor, ikke bare pasientenes, hvisker hun, og beklager at hun nesten ikke har stemme lenger.
– Jeg skrek som en gal på Brannsangen, sånn at jeg har mistet stemmen.
Den kommer forhåpentligvis snart tilbake, i tide til konserten.