Etter å ha vært milevis fra å nå tidligere klimamål, blir skruen i forslaget til ny klimaplan i Bergen kommune strammet ytterligere. Forslaget setter mål om å kutte det direkte klimautslippet, altså det utslippet som kommunen selv produserer, med 85 prosent sammenlignet med 2009. I tillegg skal hele 65 prosent av alt avfall innen 2030 bli til nye materialer, et mål som ligger fem år i forkant av hva EU ser for seg.

Kommunens ungdomsråd kaller målene for urealistiske, og er rundhåndet med å dele ut kritikk. Lederen og nestlederen i rådet sier til BA at «barn og unge blir gjentatte ganger skuffet over tomme ord og mål som blir satt urealistisk, spesielt av dem som har makten til å skape endringer». De mener uoppnåelige mål virker demotiverende, og at de mister sin verdi når de blir så ambisiøse at man ikke engang prøve å nå dem.

Ungdommene har historien på sin side. Nylig har Deloitte revidert en egen klima- og miljøplan som kommunen innførte for perioden 2017 til 2020. Denne planen satte mål om at kommunens klimagassutslipp skulle kuttes med 50 prosent innen 2020, sammenlignet med 2015. Evalueringen viser at klimakuttet i perioden begrenset seg til 12 prosent. Det er kanskje ikke så veldig rart når man ser hvilke tiltak som skulle sikre kuttet: Her handler det om at kommunens ansatte skal bruke mest mulig miljøvennlig transport, at rapporteringen skal bedres, at det skal arbeides kontinuerlig for å redusere avfallsmengden og, kanskje det mest konkrete, at det ikke skal brukes fossil energi til oppvarming. Deloitte slår også fast, som de unge stemmene påpeker, at det ikke er noen klar sammenheng mellom målene kommunen setter og tiltakene kommunen setter inn for å nå dem.

Et godt eksempel på den manglende sammenhengen kan være opprettelsen av en egen Klimaetat i Bergen kommune. Under denne skal all kommunal klimainnsats og -kompetanse samles. Deloitte-rapporten antyder sterkt at etatens jobb de første årene ikke kan ha vært enkel. I evalueringen heter det blant annet at det «ikke er klart hvilket mandat Klimaetaten har for å følge opp at byrådsavdelingene bidrar til å nå kommunens mål». Sannsynligvis ville det vært mer effektivt å gi Klimaetaten et klart mandat før man igjen smykker seg med ambisiøse og urealistiske klimaplaner.

Lederen for klimaetaten møter ungdommene med overraskende lite forståelse. Hun peker på at det er en krevende balanse mellom å være ærlig på realiteten og å ha en optimistisk vinkling på arbeidet. Det er det jo, men hvis man setter de to «balansepunktene» opp mot hverandre, vil det nok inspirere mer å være ærlig enn å være optimistisk, i alle fall så lenge utslippene faktisk går ned. Inntrykket ungdommene sitter med, og som fasiten etter mange års klimaarbeid faktisk viser, er at det ikke er sammenheng mellom mål og tiltak i arbeidet. Det er ikke vanskelig å forestille seg at det kan virke demotiverende, slik de unge påstår.

Klimadirektøren i Bergen beskriver målet om å redusere utslippene med 85 prosent som «kjempeambisiøs». Det er en karakteristikk det er lett å være enig i. Men samtidig inspirerer det til å påpeke forskjellen mellom «kjempeambisiøse» mål og «kjempeambisiøse» tiltak. For målene vil ha begrenset verdi hvis ikke de følges av tiltakene som må til for å nå dem.