Greta Thunberg, det grønne skiftets kjæledegge, har løst et personlig problem. Hvordan komme seg til New York, for å delta under en klimakonferanse til høsten, uten å sette nevneverdige avtrykk i sitt eget klimatiske regnskap?

Svaret er forutsigelig. Hun skal seile. En tysk skipper, utvilsomt med sans for personlig PR, har tilbudt seg å frakte henne over Dammen. Løsningen er like original som da Peter Menuit ankom Manhattan i 1626, kjøpte land fra de innfødte og grunnla det store eplet. Da var intet annet enn vind den mulige drivkraften.

Skal vi le eller gråte? Er tenåringen Greta en tragisk eller en urkomisk skikkelse? Når denne gravalvorlige skolevegreren får stor og økende oppmerksomhet, må det sies å være et illevarslende tegn i kampen mot global oppvarming. Er den i ferd med å ta steget over fra rasjonalitet til religiøs bevegelse?

Siden tidenes morgen har menneskeheten levd med frykten for total utslettelse. Her i nord strevet folket med tanken på Ragnarokk. Lenger sør ble forestillingen om Syndfloden er en av grunnpilarene i Bibelen. I fortellingen om Jesus er selve klimakset Dommedag, den bevegelige datoen da verden går under og Herren skal vende tilbake for å dømme levende og døde.

Les også

Men hva med Øvregaten?

 

Med tid og stunder er undergangsscenariene blitt mer reelle. Jeg vokste opp i en tid da frykten for atomkrig hang over oss. I 1962 fikk min familie omsider installert telefon, midt under Cuba-krisen. Jeg glemmer aldri de første telefonsamtalene. Vi ringte til våre slektninger i USA for å ta et endelig farvel.

Ikke gikk det til helvete den gangen heller. Verdenskommunismen nedkjempet seg selv, i et sølebad av korrupsjon. Atomtrusselen mistet sin effekt. Noe nytt måtte komme til erstatning. Man kan lure på om ikke vi mennesker er avhengige av å ha en svøpe hengende over oss. Tegningen har vært den samme fra slekt til slekt. Vi har forbrutt oss mot universets lover, og det skal vi en dag svi for. Nå er det altså selve klimaet som svikter oss, takket være vår egen dårskap.

(Fortsetter under bildet)

 

En ny undergangsfortelling krever nye helgener. Greta Thunberg er blitt utpekt og salvet av media, vår tids variant av det gamle kirkesamfunnet som bindeledd mellom menneskene. Hvis Greta skal sammenliknes med en historisk skikkelse, må det være Jeanne d´Arc. I kraft av sin overbevisning endret Jeanne kursen til både Frankrikes og Englands historie. Kunne Greta og Jeanne ha vært søstre? I begge tilfellene snakker vi om unge kvinner med milde psykiske lidelser. Greta Thunberg har en asperger-diagnose. Jeanne, styrt av syner og stemmer i hodet, var etter alt å dømme klassisk borderliner. Det interessante er at slike personligheter, under helt spesielle omstendigheter, kan få innflytelse på sin samtid.

Problemet er at eksemplariske skikkelser først og fremt fungerer som lynavledere. Greta Thunberg er en ekstremist, men media omfavner henne. Repressiv toleranse er den klassiske måten å gjøre noen ufarlig på. Å invitere henne inn i varmen, via masse mediaoppmerksomhet og i neste omgang en corny seiltur over Atlanteren, er den beste måten å ufarliggjøre henne på. Kanskje kan hun inspirere en og annen tutlekjerring til å endre sitt forbruksmønster, men den slags rokker ikke ved det økonomiske systemet.

Les også

Frykt og avsky preger valgkampen

 

Svakheten ved klimadiskusjonen er og blir at de færrest ønsker å konfrontere det grunnleggende spørsmålet: Hvor lenge skal kloden la seg tyne av kapitalistenes grådighet og det unødige konsumet som de ustanselig inviterer til? En meningsløs overproduksjon av varer og tjenester, kombinert med en befolkningsvekst ute av kontroll, kjører planeten Tellus i grøften. Apekatten som kaller seg Homo Sapiens har altfor lenge fått herje fritt. Hva hjelper det å ha kunnskap – sapiens – når kunnskapens frukter til syvende og sist blir din største fiende?

Og hvilken hjelp har vi av helgener i den store sammenhengen? Er det ikke litt pussig at Greta Thunberg soler seg i berømmelsen ved å seile over Atlanteren, samtidig som hennes utallige tilhengere sitter med nesen ned i mobiltelefonen og suger strøm ut av energikilder som kanskje kunne ha vært brukt til noe mer fornuftig?

Ubetenksomheten forbundet med energiforbruk har vært menneskehetens svøpe siden begynnelsen av 1700-tallet. Et fåtall industrielle matadorer og deres etterkommere er blitt rike på utnyttelsen av kull, olje og gass. I Norge har nasjonen som helhet, takket være kløktig politisk håndverk, skummet fløten av en virksomhet der de ødeleggende konsekvensene åpenbarer seg fra dag til dag. Hvordan vi skal komme oss ut av en kattepine som fremtiden ikke kan leve med, er og blir et åpent spørsmål.

I krisetider er det et kort fall fra helgen til syndebukk. Vi får håpe at parallellen mellom Greta og Jeanne d´Arc ikke trekkes for langt, slik at også stakkars Greta ender opp på et heksebål. I disse overforsiktighetens dager er unødig bråtebrenning utvilsomt en form for miljøkriminalitet.

Les også

Hent IS-barna hjem, Erna Solberg