Gå til sidens hovedinnhold

– Det grenser til grov uforstand

Artikkelen er over 6 år gammel

Nok en gang tar Chris Tvedt for seg Monika-saken. Det kan virke som om politiet i dette tilfellet har vært mer opptatt av å skjerme seg selv enn å oppklare en drapssak, skriver han.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Egentlig skulle jeg ønske at jeg ikke hadde behøvd å skrive mer om Monika-saken. Strengt tatt er det vel ingen som tvinger meg, men det er nå engang slik at en av grunnene til at jeg i sin tid ble bedt om å skrive denne spalten, var at jeg var både forfatter og advokat.

Etter hvert er det blitt mye forfatterskap på meg, og tilsvarende lite juss, men det er allikevel slik at jeg føler en viss forpliktelse til å ta for meg de sakene i nyhetsbildet som har et juridisk tilsnitt. Faren er selvsagt at det kan bli i overkant tørt og kjedelig, men Monika-saken er jo heller ikke noe å gjøre seg lystig over.

Avgjørelsen fra Spesialenheten for politisaker er altså kommet, og den går ut på at Hordaland Politidistrikt blir ilagt en såkalt foretaksstraff i form av en bot på 100.000 kroner. Ingen enkeltpersoner blir straffet, verken jurister eller etterforskere. Hvis man skal dømme etter kommentarfelt og mer eller mindre kvalifisert synsing i media, er ikke offentligheten helt fornøyd.

Det går an å forstå.

Å begrense reaksjonen til foretaksstraff har sine betenkelige sider. Det blir lett oppfattet som en form for ansvarspulverisering. Feil er begått, men bjellen henges ikke på noen. Ansvaret blir kollektivt, ikke individuelt, og alle kan puste lettet ut. Ingen blir stigmatisert og ingen hengt ut til offentlig spott og spe.

Feighet vil noen si, og typisk for Spesialenheten. 96 prosent av alle anmeldelser mot politiet blir henlagt. Tallet gir grunn til ettertanke.

Dessuten er det unektelig noe lett absurd ved å ilegge en offentlig etat en bot på 100.000 kroner. At boten er den største et politidistrikt noen gang har fått, hjelper egentlig ikke, heller tvert i mot. Staten gir og staten tar, og de eneste som til sjuende og sist blir skadelidende er oss hordalendinger,  som får et politi med enda trangere budsjettrammer enn de har fra før.

Men boten svir nok allikevel hos både ledelse og fotfolk i Allehelgensgate. Om de ikke akkurat kjenner det på pungen, så går det på selvfølelsen, æren og den profesjonelle stoltheten løs. Politiet skal gi bøter, ikke få dem, og det vet de godt.

Dessuten kan ikke Spesialenheten godt overse jussen. Det skal mye, ja, svært mye til for å straffe individuelle tjenestemenn etter Straffelovens § 325  første ledd nr. 1 for såkalt «grov uforstand i tjenesten», og den terskelen er det ikke Spesialenheten som har lagt høyt, det er Høyesterett.  «En kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet», er Høyesteretts formulering.

De fleste anmeldelser mot politiet handler om maktanvendelse eller regelbrudd. Når det, som i Monika-saken, er snakk om skjønnsmessige vurderinger, skal det ekstra mye til å bli dømt for grov uforstand. For å si det enkelt og folkelig: det er normalt ikke straffbart å gjøre en dårlig jobb!

Det er gode grunner for det: dumhet, dovenskap eller bare mangel på sunn fornuft er stort sett likelig fordelt i befolkningen, og selv om det kan være beklagelig med inkompetanse er det sjelden grunn god nok til å straffe folk, enten de jobber i politiet eller andre steder.

Det betyr ikke at det er utenkelig. Det finnes eksempler i rettspraksis på at politiets vurderinger har vært så mangelfulle at det har endt med straff, selv om det ikke er svært mange. Men i Monika-saken handler det ikke bare om faktum, det handler selvsagt også om juss, og alle vet at to jurister sjelden er enig om noe som helst.

Men når alt dette er sagt, alle forbehold er tatt, og alle de snusfornuftige juridiske vurderinger levert, så er det fremdeles en kjerne igjen i denne saken som er dypt forstyrrende. Feilvurderingene i løpet av etterforskningen var mange, grove og til dels uforståelige. Feilvurderingene i etterkant var enda verre, og etterlater et inntrykk av et politidistrikt som var mer opptatt av å redde sitt eget rykte enn å oppklare et drap. Hadde det ikke vært for Robin Schaefer virker det usannsynlig at saken noen gang hadde blitt gjenopptatt.

Det kan godt hende at vilkårene for å straffe de involverte ikke er til stede, men hvis Hordaland Politikammer tror at de kan betale sine 100.000.kroner, slikke sårene og gå videre som om intet har skjedd, tar de grundig feil.

Så feil at det grenser til grov uforstand.

Kommentarer til denne saken