Barnevernsskandalen ble mer enn byrådsleder Roger Valhammer (Ap) kunne overleve politisk. Uten tillit hos flertallet i bystyret ble det selvsagt umulig for en byrådsleder å fortsette. Fredag tok Valhammer konsekvensen. Ikke bare varslet byrådslederen sin egen og byrådets avgang, men han slo også fast at det er uaktuelt for ham å stille til valg som byrådslederkandidat for Ap neste år.

Bakteppet er svært alvorlig, og har åpenbart gjort inntrykk på Valhammer. Men den erkjennelsen kom for sent. Svikten i barnevernet har vært dokumentert i lang tid uten at byens politiske ledelse har satt i verk nødvendige tiltak. I stedet har Valhammer hyppig skiftet ut byråder med ansvar for barnevernet. Det hindrer ikke at byrådslederen sitter med ansvaret.

Valhammer har tidligere understreket at det er byrådslederen som har det øverste ansvaret når ting går galt. Sist det for alvor ble raslet med mistillit fra opposisjonen, handlet det om den såkalte Vigilo-saken, der sensitiv informasjon om barn og unge sto i fare for å havne på ville veier. Opposisjonspartiene varslet mistillit mot daværende skolebyråd Linn Kristin Engø. Den gang var byrådslederen klar i sin tale: «Vigilo ble innført på min vakt, og to finansbyråder har vært løpende ansvarlig. Er det grunnlag for mistillit, er det naturlig at jeg tar konsekvensen og at vi samlet går av som byråd», sa Valhammer til BA. Likheten er slående, med unntak av at barnevernssaken er enda alvorligere og at det nå er enda flere byråder involvert.

Valhammer synliggjorde også en av byparlamentarismens mange svakheter da han gikk av og sendte Bergen ut i politisk kaos etter å ha tapt slaget om at Bybanen skulle gå over Bryggen. Da forlot han posisjonen frivillig, og etterlot kommunen i et politisk vakuum frem til tre representanter fra Sp og Rødt skiftet side og sendte Valhammer tilbake i byrådslederstolen.

Rabalderet i bergenspolitikken de siste ukene setter igjen søkelyset på byens styringsmodell. Bergen har hatt parlamentarisme siden årtusenskiftet, og er i dag ved siden av Oslo den eneste kommunen i landet som styres av et byråd og en byrådsleder. Samtlige andre kommuner benytter seg av formannskapsmodellen.

Ideen med å innføre parlamentarisme var i sin tid å «skape klarere politiske ansvarsforhold, øke den folkevalgte innflytelsen, styrke helhetsvurderingene og bedre publikumsservicen», slik kommunen selv formulerer det. Den siste fireårsperioden har ikke akkurat understøttet disse målene og vist seg som en effektiv modell.

Etter byrådets avgang blir Bergen sendt ut i et politisk kaos. Den parlamentariske styringsformen er en forutsetning for at situasjonen kunne oppstå. Og kaoset kunne neppe kommet på et verre tidspunkt. Parallelt med harde ord, sviktende tillit og en byrådsleder som trekker seg fra alle posisjoner skal bystyreflertallet nå prøve å hamre gjennom budsjettet for neste år, et budsjett som kommer i en krisetid og som skal gjelde for et valgår. Og som med dagens politiske landskap krever enighet og samarbeid fra mange politiske leire.

Byparlamentarismen har mange motstanderne i Bergen. Men når styringsformen i Bergen jevnlig kommer opp til votering i bystyret, utløser den ingen debatt. Her råder prinsippene, og de største partiene freder parlamentarisme nærmest på autopilot.

Det er en arrogant holdning overfor bergenserne. Visst trenger byen en reform innen barnevernet. Men det er ikke den eneste endringen som bør gjennomføres. Hyppig bråk og kaos i bergenspolitikken bør være spikeren i kisten for byparlamentarismen, uavhengig av hvem som er byrådsleder om tre måneder.