2. juni 2004 sitter den da 26 år gamle Arne Kristoffer Tynæs i Nygårdsparken med kjæresten sin. De feirer at eksamen er overstått og at sommerferien er i gang. Så ringer telefonen.

– Min mor var helt fra seg. Jeg skjønte det med én gang.

På samme tid er pappa Egil Kristian Tynæs (62) på sin andre tur i Afghanistan. Han har reist til det krigsherjede landet som lege, for Leger Uten Grenser.

Egil ville egentlig ikke dra denne gangen, men vet at behovet er stort. Det er også trangen til å hjelpe.

Det smeller

Etter rundt tre måneder i Afghanistan, har Egil sin siste arbeidsdag. Snart kan han vende hjem til Bergen. Bare ett siste oppdrag.

Sammen med en afghansk tolk, afghansk sjåfør, en nederlandsk og en belgisk hjelpearbeider, er Egil på vei tilbake til basen når flere mopeder kommer opp på siden av den pansrede bilen.

Plutselig smeller det.

En veibombe setter bilen ut av spill. Personell fra Leger Uten Grenser bærer ikke våpen.

Egil og de fire andre er hjelpeløse. De blir henrettet.

– Min fars død var meningsløs. Men jeg fant trøst i at han elsket å være lege, og fikk dø mens han fikk utøve legegjerningen sin.

Arne Kristoffer Tynæs

Meningsløst

Egil Kristian Tynæs etterlot seg kone samt deres tre barn og to barnebarn, som i 2021 har blitt til syv barnebarn og ett oldebarn.

Arne Tynæs blir tydelig preget når han gjenforteller historien om hvordan faren brått ble revet fra ham.

– De som dro visste risikoen, men deres død var absurd og meningsløs. De ble utpekte, men tilfeldige ofre for lokale krigsherrers konflikter.

Arne blir stille, før han resolutt sier:

– Jeg fant trøst i at min far elsket å være lege, og at han fikk dø mens han fikk utøve legegjerningen sin.

En helt?

Men at attentatet fikk mye medieoppmerksomhet, farget situasjonen og relasjonen, forteller Arne.

– Alle hadde et visst forhold til pappa og eide ham litt. Det var fint, men rart. For hva skal man tenke når din far dør som en helt for alle? For meg var han ikke bare en helt, men en far. Vi hadde flere uløste temaer mellom oss, så mye å snakke om.

– Hvilke følelser har du for din far?

– Jeg har fine følelser nå. Han var lege med stor «L» som virkelig ville hjelpe, men også en eventyrer. Det respekterer jeg, selv om det fikk store konsekvenser for oss som familie, sier Arne og meddeler:

– De senere årene prioriterte han tid med familien mer, og vi hadde virkelig trengt ham i årene som kom. Særlig min mor som i flere år kjempet alene mot kreft.

Begravelsen

– På snarlig gjensyn. Slik ble det dessverre ikke, leser Skadepoliklinikkens avdelingsoverlege ved Bergen Helsehus, Torbjørn Hiis Bergh.

Han titter opp fra talen han skrev til sin venn og kollega for 17 år siden. Dagen da Korskirken hadde altfor få sitteplasser.

– Det var mange som merket tapet etter Egil. Han var en empatisk, dyktig og kunnskapsrik lege med allsidig erfaring, som han mer enn gjerne delte med kolleger og studenter. Det gjorde at han ofte ble tilkalt i de tyngste sakene innen rus, psykiatri og overgrep, forteller Hiis Bergh.

Tynæs hadde flere utenlandsoppdrag bak seg før han dro til Afghanistan. I en årrekke drev han egen allmennpraksis i Fosswinckels gate. Senere ble han overlege ved Bergen Legevakt, med faglig ansvar for voldtektsmottaket samt bisto Strax-huset.

Torbjørn Hiis Bergh mener Egils idealer var krystallklare helt til døden.

– Han hadde en enorm omsorg for de svakeste, og mente alle hadde krav på helsehjelp. Både i vårt eget samfunn og ute i verden.


Les også: Norge sendte 9200 soldater til Afghanistan

Livet etter

For Arne var begravelsen en endelig bekreftelse på at faren var borte for alltid. Som en 26 år gammel student, regnet han med å ha lang tid til å finne ut av livets store spørsmål. Hvem han var, hvor han kom fra, hva han skulle bli. Spørsmål fedre ofte hjelper med.

– Hans død gjorde meg mer voksen og reflektert. Jeg skulle gjerne spurt om hans oppvekst. Jeg tror det preget ham at hans far, som var tysk, ble presset til å kjempe og dø for den tyske hæren. Kanskje var det derfor legeembetet og det å kjempe for de svake var så viktig for ham?

I dag er Arne lærer ved Steinerskolen og gift med Mari, som Egil rakk å treffe én gang. Sammen har de to barn, som Egil aldri fikk møte.

– Jeg er sikker på at min far ville ha vært en god bestefar. De fikk ikke møte ham, men min sønn fikk i hvert fall navnet hans. Mine barn vet litt hva som hendte ham, men detaljene må jeg vente noen år med.

Evakueringen

– Da basen ikke fikk kontakt med sine utsendte, dro de for å undersøke og havnet midt i et mareritt, sier Arne.

– De drepte ble bragt tilbake til basen, hvor personalet forskanset seg i påvente av hjelp og i uvisshet om et nytt angrep ville komme.

Arne er fortalt at et betydelig antall lokale da holdt vakt på eget initiativ.

– Det er rørende hvordan landsbyen bokstavelig talt slo ring om dem.

For Christopher Stokes, direktør og humanitær spesialist i Leger Uten Grensers analyseavdeling, var situasjonen uoversiktlig og skyldspørsmålet uvisst. Men én ting var tydelig:

– Alle som jobber for oss har selv valgt å dra i felt, men det er en grense for hva vi kan risikere i målet om å hjelpe andre. Det ble bestemt at alle våre internasjonale hjelpearbeidere skulle trekkes ut, sier Stokes.


– Det nytter

Det ble forvirring da Taliban, som i 2004 var svake, påtok seg ansvaret. Etterforskning viste senere at Leger Uten Grenser hadde vært et noe tilfeldig offer: En lokal krigsherre ønsket å sende et signal, etter å ha blitt avskjediget i sin stilling som politisjef.

I 2009 forhandlet Christopher Stokes en avtale med Taliban om at Leger Uten Grenser skulle returnere til Afghanistan, på betingelse om at de var lovet sikkerhet og kunne gi medisinsk hjelp uten innblanding.

– Det var og er behov for oss, hvilket er enighet om. Vi er nøytrale og snakker alltid med alle parter i en konflikt. Vi mener humanitær hjelp ikke skal ha baktanker, men kun én intensjon: Redde liv, sier Stokes.

– Nå har USA og NATO sine styrker trukket seg ut av Afghanistan, men dere blir værende. Hvorfor?

– Fordi vi føler en solidaritet og medfølelse for mennesker som er i større nød enn oss selv.

– Men utgjør det en forskjell, eller var døden til Egil og de andre hjelpearbeiderne forgjeves?

– Arbeidet vi gjør bringer ikke fred, men det redder liv. Liv som kan hjelpe Afghanistan i flere år fremover, fastslår Christopher Stokes.


Den andre nordmannen

I juni 2004 var det kun to nordmenn fra Leger Uten Grenser i Afghanistan. For logistikkarbeideren Kim Bye Bruun skapte det problemer.

– Jeg hadde ikke rukket å ta kontakt med familien min, før NRK meldte at en norsk hjelpearbeider for organisasjonen var blitt drept i Afghanistan. Min far så dette og trodde jeg var drept, sier Bruun og blir stille.

– Jeg kan bare tenke meg hvordan det var for Egils familie, tilføyer han.

– Skremte det deg fra å ta flere oppdrag for Leger Uten Grenser?

– Nei, jeg ventet noen år av hensyn til familien. Men det føles så meningsfylt å utgjøre en forskjell for andre mennesker, at det er vanskelig å la være. Det synes jeg fremdeles.