Det er en grunn til at sykepleieren, renholdere, butikkmedarbeideren og sjåførene i kollektivtrafikken blir kalt for uvurdelige minst fem ganger om dagen akkurat nå. Det er fordi det høres bedre ut enn «erstattelig».

Onsdag 6. mars i fjor skrev jeg en artikkel i BA om at det var på tide å si ting slik de er; at sykepleieren ikke er en engel i hvitt, at vi er medisinske fagfolk med høy kompetanse og lav lønn. Dette har ikke endret seg, og jeg vet at det kanskje er et dårlig tidspunkt å ta opp temaet, men jeg gjør det allikevel: Hva med når epidemien er over, hva da? Kommer gresset til å være grønnere på den andre siden?

Sykepleiere er slettes ikke engler i hvitt

UNIO, Norges største hovedorganisasjon for arbeidstakere med høyere utdanning, er toppen av kransekakene i trappene, hvor Norsk Sykepleierforbund er Unios nest største forbund med 11.846 medlemmer per januar 2020. Det skulle nå har vært et lønnsoppgjør for sykepleierne, men dette utsettes til høsten grunnet «den usikre økonomiske situasjonen vi nå står i». Unio uttaler at de ikke vil trekke vekk kapasitet fra det som nå er nummer én prioritering; nemlig å hindre smittespredning. Og jeg sier meg enig. Norge, til tross for godt rustet økonomisk, er nå i en kritisk økonomisk fase. «Vi ser at dere sliter, og vi skal komme, og kommer, med målrettede tiltak for hjelp», sa Erna 13.mars. Norsk næringsliv, altså mindre og mellomstore bedrifter, står på randen til konkurs. Det er klart de skal ha hjelp. Men hva med norsk helsevesen?

La oss spole tilbake, før alt dette, før pandemi og kleine telefonsamtaler fra kronprins Haakon til renholdere, da verden var i vater og man kunne nyte hytteturer og fjellturer i fint vær. Det var fremdeles en krise i gang, en epidemi som lød: 15 prosent av sykepleiere vil ut av sektoren. Hvorfor? Lav lønn, dårlig ledelse, høy arbeidsbelastning. Og alle skal være veldig glad for at de 15 prosent ikke sluttet i 2019. Ifølge NSFs undersøkelse ønsket 2423 av 15.983 sykepleiere å slutte i helsesektoren og finne seg en jobb et helt annet sted. Men er 15 prosent så mye?

Ifølge en rapport fra SSB vil Norge mangle 28.000 sykepleiere og 18.000 helsefagarbeidere innen 2035. Per 28.februar 2020 er det i følge SSB 431.105 sysselsatte helse- og sosialfaglige. Hva om 15 prosent ikke hadde vært her nå? Det vil si at 64.666 færre hadde vært i frontlinjen. 64.666 er nemlig 15 prosent. La det synke inn. Og kan vi erkjenne at det ikke er så lenge til 2035? 15 år! Og når kommer neste pandemi? Aldri, da eller? For pandemi er ikke noe nytt og moderne. La oss nevne i fleng, med antall døde: Spanskesyken (1918-1919): 40-50 millioner døde. Asiasyken og Hong Kong-syken (1957-1970): 1-4 millioner døde. Svineinfluensa (2009): ca. 500.000 døde. Covid-19 (2019-?): 53.600 døde i skrivende stund.

En pandemi oppstår med 10-50 års mellomrom. Jeg vil si at de 15 årene som SSB snakker om, virker litt nærmere da?

Det er så kleint å måtte gang på gang påpeke mangler, feil og rett og slett bedriten oppførsel fra norsk regjering. Her sitter det toppledere med millionlønn hjemme med ungene sine og griner fordi de ikke får reise på hytten. Hvit mann med ny Tesla med enebolig i Bærum, kjenner du han? Han som mener at han har rett til å reise på hytten i Hemsedal. Han tar seg den frihet, «der ligger hemmeligheten med frihetens vesen. Man tar seg den. Ingen gir oss frihet, vi må ta den selv», sa Jens Bjørneboe, min helt. Men frihet skal ikke koste mer enn å holde seg hjemme?

Jeg, sykepleieren, sitter ikke plutselig nå og tenker «for en god jobb vi gjør akkurat nå, kanskje vi skulle fått litt mer lønn. Se som vi står på i krisetid». Jeg tenker at vi fortjener mer lønn, punktum. Og du må ikke tro at dette kun affiserer helsepersonell i spesialisthelsetjenesten på sykehusene. Nei, dette angår sykehjem, hjemmesykepleien, ambulansen, rehabilitering, fastlegen, omsorgsboligene ...

Selv om mannen i gaten står og klapper helsepersonell inn til jobb, endrer det ikke det faktum at sykepleieren, helsefagarbeideren, legen og renholderen gjør en så strålende jobb akkurat nå, men at vi gjør en strålende jobb hver dag, 24 timer i døgnet, 7 dager i uken, 52 uker i året. Jobben er suverent gjort etter beste evne hver dag, både før og etter dette. Så hva med tiden etter? Skal vi stå med luen i hånden, et trist blikk som Oliver Twist og spørre «please sir, may I have some more» ved neste lønnoppgjør, eller skal vi vise fingeren og peke tilbake på Covid-19 i 2020 som takket oss ikke tok flere liv?

Les også

Et hjertesukk fra en fortvilet sykepleier

Kanskje vi skal gjøre slik om hvit, bedriten millionær fra beste vest med Tesla, og kreve vår rett, eller i hvert fall økonomisk mulighet, til en dag å kunne eie en hytte?

Jeg startet innlegget med at «uvurderlig» høres bedre ut enn «erstattelig». Og jeg mener ikke at sykepleieren er det, men det er slik vi blir behandlet. Som om hvem som helst kunne gjort dette, så hvorfor kan ikke hvem som helst gjøre jobben vår?

Min lønn, mitt liv og min fremtid er viktig for meg. Kanskje du driter litt i akkurat det. Men jeg spør: hvor viktig er din fremtid for deg? Du står der og klapper nå, men hva med i morgen? Min lønn og din fremtid henger ganske tett sammen.