Frikjent etter sin død

Artikkelen er over 13 år gammel

Den siste gang Mikal Hetle og sønnene Ole og Matheus så naboen i live sto han utenfor en løe og røykte pipe. Dette var starten på 40 års kamp for familien.

DEL

For Mikal Gjertsson Hetle (53) og familien hans ble denne augustkvelden i 1906 starten på 40 års kamp. Mikal og den ene sønnen ble dømt for grannedrap. Først i 1943 fikk far og sønn fullstendig oppreisning, gjennom frifinnelsedom i Høyesterett. Da var far Mikal død. Frifinnelsen kom post mortem.

På gravsteinen hans i Viksdalen har familien hugget inn følgende inskripsjon: «Skuldlaust dømt i 1907. Frikjent 7. april 1943. Fred over minne ditt».

Hetle-saken splittet en bygd gjennom hele 1900-tallet. I dag tar nye jusstudenter på Dragefjellet lærdom av det som blir betegnet som et av Norges verste justismord.

SAMMENKRØKET

Den var månemørkt og overskyet på Hetle om kvelden fredag 17. august 1906. Mikal Hetle og familien var i gang med slåtten. Det samme var naboen Henrik Hetle og familien hans.

Naboene var ikke de beste venner etter en rettstrette om en teig oppe ved stølen, som Henrik Hetle til slutt vant, men stemningen var ikke verre enn at de hjalp hverandre som før med praktiske gjøremål.

Denne kvelden avtalte Henrik med konen sin at han skulle overnatte i en løe, og fortsette med slåtten tidlig neste morgen.

Sønnen fant ikke sin far sin da han tidlig neste morgen gikk med mat til ham, men trodde han alt var i gang med arbeidet. Først senere på dagen gikk alarmen. Henrik Hetle hadde ikke rørt maten, og var ikke å finne noen steder.

Nabofamilien ble oppmerksom på forholdet da den ene datteren til Henrik kommer løpende til gårds og spør etter faren sin. Mikal gir 16-årige Matheus ordre om å melde fra i bygden, og går selv straks i gang med å lete, men ingen finner spor etter savnede.

Søndag morgen 19. august går 60-70 mann fra bygden manngard oppover liene. Om formiddagen høres rop i lien. Henrik Hetle blir funnet død i nærheten av stølen, 36 år gammel. Avdøde ligger med beina sammenkrøket og bryst og hode ned i bløt og sandete myrjord, armene holder ham rundt brystet.

Bygdefolket flytter ikke på liket. Noen syntes dette ser vel mistenkelig ut, og budsender lensmannen fra Sande, to mil unna.

De finner skader i avdødes ansikt. Han ser ut til å ha fått et slag eller støt med eller mot en hard gjenstand på venstre side av ansiktet. Nesen og munnpartiet er trykket noe mot venstre. Venstre øye er opphovnet, og det er blod i neseboret.

PRATEN GÅR

Allerede før Henrik Hetle blir funnet begynner praten å gå i bygden. Folk tenker på striden mellom naboene, og tror først at Mikal har forgiftet Henrik med stryknin.

Det får legene som holder et provisorisk likskue i en løe på stølen beskjed om å være spesielt oppmerksom på. Legene finner ingen dødsårsak, men utelukker ytre vold.

I november konkluderer de sakkyndige med at Henrik Hetle ble kvalt i mudderet han hadde åndet inn. Saken blir sendt til den rettsmedisinske kommisjon som i april 1907 konkluderer med kvelning, men at dødsstivheten ikke passet med stedet og stillingen han ble funnet i.

Folk i bygden har i mellomtiden kontaktet en spåkjerring i Bergen. Hun er ikke snauere enn at hun utpeker Mikal og sønnene som drapsmenn.

Spåkjerringen mener å vite at Henrik ble drept på veien opp til stølen. Her skulle folk lete etter et berg merket hæljernrisp og blod på. Spåkjerringen kunne «se» selve ugjerningen. Hun beretter at Henrik hadde kommet seg opp på kne etter overfallet og skreket. Drapsmennene skulle være to eller tre, og en av dem holdt utkikk.

Like etter sto Henriks søster frem med en drøm. I drømmen hadde Henrik vist seg for henne og fortalt at Mikal og guttene først slo ham bevisstløs og så kvelte ham. Men han hadde skreket en gang.

PÅ LETING

Bygdefolk flest er nå helt sikre i sin sak, og går på leting utstyrt med sin nye viten. De finner ikke noe berg langs stølsveien, men en stor stein det var rispet i. En budeie står frem med at hun hørte lyder som kunne passe med skrik på drapstidspunktet.

Etter å ha begått ugjerningen måtte Mikal og guttene ha fraktet liket opp til stølen på hest. Det kunne forklare den sammenkrøkte stillingen Henrik Hetle ble funnet i. Verken lensmann eller andre ansvarlige hadde sett hestehår på likets klær, men utstyrt med spåkjerringens visdom var flere av bygdefolket nå helt sikre på at de hadde sett hestehår under likskuet på stølen.

De eneste de ikke klarer å trylle frem er blod, men enken etter Henrik, som var svært aktiv i heksejakten, kunne forklare det med at hun hadde sett mose på den aktuelle steinen. Slik var nok blodet blitt tørket bort.

I folks øyne faller alle biter på plass. Hele bygden kokte. Legene gjør nye konklusjoner. Nå konkluderte også den rettsmedisinske kommisjonen med drap. Mikal og sønnen Ole (19) og Metheus (16) ble pågrepet og siktet for grannedrap.

Statsadvokatene var egentlig sterkt i tvil om de skulle ta saken til lagmannsretten, men når kommisjonen fastslo drap måtte de bare la saken gå sin gang. I 1912 uttalte en lagmann at han helst trodde de ville få dom på uansvarlig bygdesladder.

INNSATT PÅ AKERSHUS

Mikal Gjertsson Hetle ble innsatt på Akershus 23. august 1907. Han ble oppfordret til å søke om nåde i 1913, men vegret seg. Mikal trodde det ville være verre å komme hjem etter egen søknad.

Til slutt søkte herredsstyret i bygden om å få ham hjem. Han ble benådet til 17. mai 1914. Sønnen Ole ble ført til Botsfengselet i Oslo 24. august. I mars 1911 ble Ole overført til landsfengselet i Trondheim. Han ble løslatt 7. januar 1914.

GJENNOPPTAKELSE

Forfatter Hans Seland engasjerte seg sterkt i saken, og begynte allerede like etter dommen å skrive leserbrev med krav om at sakkyndige måtte gjennomgå saken på nytt.

Det ble også reist en rekke begjæringer om gjenopptakelsen i årene fra 1909 til 1931, men alle ble blankt avvist. Samtidig begynte pressen å interessere seg mer for saken.

I 1931 hadde forkjemperne for Mikal og sønnen hele Presse-Norge på sin side. I 1947 utga Seland bok om det han betegnet som Norges rareste drapssak.

NAZI-DOMSTOL

Det var en nazi-Høyesterett som til slutt tok grep. 27. april 1942 blir det besluttet at hele saken skal opp på nytt. Mikal Hetle blir i kjennelsen blankt frifunnet uten ny hovedforhandling.

Påtalemyndigheten frafalt ny tiltale mot Ole Hetle. Frifinnelsesdommen mot begge kom 7. april 1943.

Saken ble etterprøvd av en demokratisk Høyesterett etter krigen, som kom frem til samme frifinnelsesdom som nazistene.

Ole Hetle hadde vært NS-medlem under krigen, og mange så derfor den første frifinnelsen som et bestillingsverk.

DØDSLEIE

Mikal Hetle bedyret sin uskyld til det siste. På dødsleiet budsendte han sokneprest Leif Dahle og lensmann Johan Askevold.

Han ga dem følgende erklæring: «Jeg erklærer på mitt sykeleie og med døden for øye og den levende Gud til vitne at jeg og min sønn Ole er uskyldig dømt. Jeg har ikke drept Henrik Hetle. Heller ikke har jeg medvirket dertil og heller ikke har jeg kjennskap eller mistanke til at noen annen har drept eller medvirket til hans død».

DØDSÅRSAK

Hvordan Henrik Hetle egentlig døde er det i dag ingen som kan si sikkert. Han kan ha blitt sparket i hodet av en hest og blitt kvalt av den regnvåte sandbunnen han lå med ansiktet ned i.

En annen teori er hjertesvikt. Etter løslatelsen flyttet Ole Hetle til Laksevåg.

Der ble han på slutten av 1920-tallet oppsøkt av tidligere arbeidskamerater av Henrik Hetle. De kunne fortelle at Henrik hadde klaget på hjertet og blant annet vært hos doktor. Doktoren var på dette tidspunktet død og legejournalene ødelagt.

De involverte partene i denne saken er døde i dag. Mikal Gjertsson Hetle ble født i 1853 og døde i 1930. Ole Mikalson Hetle ble født i 1887, død 1968. Matheus Robert Hetle ble født i 1890, død i 1963.

Kilder: Statsarkivet i Bergen, "Hetle-saki" av Hans Seland

Artikkeltags