Hun er levendegjort gjennom Audun Hetlands tegning og bærer ikke annet navn enn det hun fikk fra stedet hun ble funnet død. Likevel er det henne enslige turgåere i Isdalen tenker på når uhyggen griper dem i sene kveldstimer. Selv de som ikke var født da kvinnen endte sitt liv under dramatiske omstendigheter i slutten av november 1970. Mysteriet rundt henne er like stort i dag som da hun ble funnet. Bergenspolitiet vet ikke hvem hun er eller hvordan hun døde.

SJEKKER UT

Kvinnen som skal få navnet Isdalskvinnen bruker tid på reisen som ender i Isdalen. Fra mars til november 1970 besøker hun Bergen tre ganger. Hun har ni falske pass i håndvesken og bruker ved flere anledninger parykk. De hun møter under bergensbesøkene hører at hun snakker både tysk, engelsk, belgisk og fransk. Hun snakker alle språk med utydelig aksent.

Hun ankommer Bergen for siste gang den 18. november 1970. Hun bor det første døgnet på Hotell Rosenkrantz, men flytter allerede dagen etter til Hotell Hordaheimen.

Der sjekker hun inn på rom 407 under navnet Elisabeth Leenhower fra Belgia. Hun oppholder seg mye på rommet under oppholdet, og virker vaktsom.

Hun forlater Hordaheimen om formiddagen mandag 23. november. Hun betaler kontant for rommet sitt, og ber resepsjonisten om å bestille drosje til henne.

Senere samme dag blir hun sett på jernbanestasjonen, der hun etterlater to kofferter i en oppbevaringsboks.

UTBRENT BÅL

Søndag 29. november er en far på tur i Isdalen med døtrene sine. Presis klokken 1315 gjør familien sitt grufulle funn. I en lysning ved inngangen til Dødsdalen ligger en død kvinne på et utbrent bål. Kvinnen er ille tilredt. Håret hennes er svidd av og deler av kroppen er forbrent.

I gresset rundt den døde ligger et titall rosa sovepiller av typen Fenemal, en matpakke, en tom kvartflaske med St. Hallvard likør og to plastflasker som lukter bensin.

Bergenspolitiet setter alt disponibelt mannskap på saken. To dager etter likfunnet kommer Kripos til Bergen. Interpol kobles også inn.

Obduksjonen viser at kvinnen døde av en kombinasjon av brannskader og kullosforgiftning. Hun er bedøvet i dødsøyeblikket og det er tegn på at hun er dynket med bensin. Rettsmedisinerne finner spor av minst 50 Fenemal-tabletter i kroppen og en mindre mengde alkohol. Det eneste sporet etter vold på kroppen er et blåmerke på halsen som kunne stamme fra et karateslag.

100 VITNER

Politiet sporer opp kvinnens kofferter på jernbanestasjonen, men kommer ikke nærmere hennes identitet. Alle spor eller identitetsmerker er fjernet fra bagasjen. Merkelappene på klærne er klippet av. Selv navnelappen på en krem som kvinnen har fått på resept på Svaneapoteket er skrapet vekk.

Politiet finner en skriveblokk med tall og bokstaver som trolig er koder for reiseruten og kontakter hun har i Norge. I bagasjen hennes ligger også flere briller med vanlig glass. Dette er vanlig blant folk som bruker forkledning.

Politiet avhører nærmere 100 personer i en tre ukers intens etterforskning. Det blir spekulert i spionring, og det er fremdeles en politihemmelighet i hvor stor grad overvåkingspolitiet involverte seg i arbeidet. Bergenspolitiet konkluderer med at Isdalskvinnen begikk selvmord, og legger saken til side. Alle anstrengelser på å finne kvinnens identitet er forgjeves.

TIL GRAVEN

Isdalskvinnen begraves fra Møllendal kapell klokken 1130 den 5. februar 1971. Seks polititjenestemenn bærer kisten, og det er den katolske soknepresten Franz Josef Fischedieck som forretter.

I gravfølget er det 18 personer, alle politifolk. De følger den ukjente døde til en umerket grav på kirkegården. Hun ligger i en hvit kiste pyntet med to blomsterdekorasjoner, en av tulipaner og en av nelliker. To kvinnelige sangere gir seremonien et høytidelig preg.

Politiet tar bilder av seremonien og samler dem i en egen mappe. Tanken er at pårørende skal få dem. Det kan fremdeles skje.