Duo som fant tonen

Artikkelen er over 5 år gammel

– Jeg tenkte faktisk på å slutte, at dette ikke passet for meg.

DEL

Lyden av livetTore Kvalvik har spilt blues og rock siden midten av 1970-tallet. Hundrevis av kvelder har han øst ut tøffe riff fra gitarhistorien og kastet seg ut sugende, energiske soloer.

– Hvis vokalisten måtte på do, ble de gjerne lange også, flirer han.

Syre-gitar

Men da han begynte å jobbe tett sammen med den yngre Gina Aspenes, som vokste opp med de store soul- og gospelsangerne, ble det rabalder av et annet slag.

– Jeg har gitt ham beskjed om å holde seg unna de syregitar-greiene sine i mitt band, ler hun.

– Gitarrocken får han pleie i andre sammenhenger. Samtidig synes jeg at Tore er en utrolig fin og flink gitarist. Jeg er så glad for å ha ham i bandet. Så selv om vi har kranglet på øving, og noen av de andre har omtalt oss som et gammelt ektepar, blir vi aldri uvenner.

Men det resulterte i at den gamle bluesrockeren måtte legge om stilen litt.

– Ja, og i begynnelsen var ikke det helt enkelt. Jeg vurderte faktisk å slutte i bandet til Gina. Jeg tenkte at jeg kanskje ikke var rett mann for jobben, sier han.

– Men jeg er glad jeg fortsatte, for jeg har lært veldig mye – blant annet å spille på en litt annen måte og dermed tilpasse meg bedre bandets sound med piano og korister. Det blir færre gitarsoloer. Jeg prøver i stedet å trå til når sjansen byr seg.

Den gamle trefargede Stratocasteren, som gjorde jobben år ut og år inn i Alfonzo Band, har han pensjonert.

En ny, «Sunburst» Fender av såkalt Stevie Ray Vaughan-modell, ble kjøpt i San Francisco. Den er nå den nye favoritten når Tore og Gina spiller sammen.

Skeptisk

Samarbeidet mellom de to begynte ved en tilfeldighet. Harry Finseth, Tore Kvalviks gamle bandkompis fra 1970-tallet, hadde i mange år ledet Nobody's Business.

– Gitaristen sluttet og jeg ble spurt om jeg ville hive meg med. Problemet var at bandet også manglet vokalist. Så med en spillejobb bare 14 dager unna, var gode råd dyre.

– Trommis Bjørn Moe fra Os sa at han hadde hørt en jente som sang så tøft. Så han foreslo at vi skulle spørre henne.

– Ha, ha. Jeg vet at du var skeptisk til det. Du var jo vant med at bandene dine var en ren guttegreie, flirer Gina Aspenes.

– Jeg innrømmer det. Og jeg tok feil. Gina lærte seg sangene på rekordtid og klarte seg helt strålende på den første spillejobben. 

Jobbet som bromaler

Så var det heller ikke en jente uten musikalsk erfaring som tok sjansen på å fronte Nobody's Business. Gina Aspenes fra Os har sunget siden hun var liten jente. Med en mormor og en morfar som spilte gitar og trekkspill i bryllup og andre festlige anledninger var musikken alltid der.

– Jeg planla aldri noen utdannelse, annet enn videregående og folkehøyskole. På Gjøvik gikk jeg forresten sammen med Arve Isdal, kjent fra Enslaved og Audrey Horne. Vi spilte sammen i The Hodes, som fikk navnet sitt etter Fender Rhodes-pianoet i bandet som manglet en R.

– Jeg var også med i Os-bandet Maintaining Blue. Da var jeg 15–16 år og sang i Ten Sing-koret. Vi lagde  noen egne låter. Det er fortsatt enkelte som husker «My Mama Got Stuck In The Kitchen Door».

Det ble en liten hit her på Os, smiler hun.

Etter korte engasjementer på en bensinstasjon og et fiskeanlegg, var faktisk Gina Aspenes – med høydeskrekk – en av dem som malte den nye Nordhordlandsbroen.

– Høydeskrekken ble jeg heldigvis kurert for. Jeg har faktisk aldri vært ansatt noe sted i mer enn åtte måneder. Det var musikken jeg skulle leve av. Og det har jeg klart, sier hun.

Samme jobb

Kontrasten er slående til Tore Kvalvik, som har hatt samme arbeidsgiver siden han var 19. Om en måneds tid fyller han 57 år.

– Jeg har vært i Posten siden tidenes morgen, smiler han.

Når han så også kan vise til at han er gift med samme jente, som han møtte da han var 18 og hun var 16, må det være en stabil kar Gina Aspenes samarbeider med.

– Jeg er kanskje det. For en familiemann med tvillinger syntes jeg det var vanskelig å jobbe på fulltid med musikken. Inntektene svinger for mye. Så jeg har takket nei til en del tilbud om å satse profesjonelt, og valgt å bli værende i Posten. Så jeg leverer bedriftspakker og har hele tiden hatt en fleksibel arbeidsgiver som har gjort at jeg har klart å kombinere jobb, familie og spillejobber.

Det var storebrorens gitar, samt en nabojente på Steinestø som kunne noen akkorder, som satte Tore på sporet.

Gutten, som bodde sine ti første år i Solund i Ytre Sogn før familien flyttet til Steinestø i Åsane, øvde og øvde. 16 år gammel var Tore Kvalvik klar for sin første, store spillejobb i et flunkende nytt band.

Drømmen om Elin

Det hadde seg nemlig slik at familien til bygutt og bassist Yngve Fosse hadde hytte på Steinestø. Han kjente trommis Ove Marøy, som igjen kjente vokalist Bjørn «Bamse» Wilberg Andersen. Da Harry Finseth kom med på keyboards, var bandet komplett.

Men uten navn.

– Jeg mener det var Bamse som hadde registrert oss som Luis Olsen Band. Det var i alle fall navnet som prydet plakatene på Fedje da vi ankom med fergen til vår første skikkelige spillejobb.

– I tillegg sto det at vi spilte opp til gammeldans. Og det gjorde vi jo ikke. De fikk i stedet servert låter av Led Zeppelin og Thin Lizzy, og det var ikke særlig populært, for å si det mildt.

– Heldigvis kunne Harry «Drømmen om Elin». Så den spilte vi minst fem ganger den kvelden, humrer han.

Striledansene ble mange, for gjengen som snart ble booket som Jester. Så en kveld da 1970-tallet sang på det siste verset, spilte Jester midt i byen, på det som den gang het Willie's og som i dag er en del av Rick's.

Alfonzo Band

– Trond Sætre hadde holdt liv i Alfonzo Band, som i sin tid ble startet av John Magnar «Hungry John» Bernes. Trond spurte om jeg ville være med.

– Ole Thomsen var en av gitaristene der. Så jeg spilte først med ham. Da Ole sluttet, overtok Per Jørgensen.

– Du kom i godt selskap?

– Det var høyt nivå og jeg lærte veldig mye. Senere har jeg delt gitarjobben i Alfonzo med flinke folk som Arild Seim, Mads Eriksen og Atle Johannesen. I tillegg har jeg i perioder vært den eneste gitaristen i bandet, så da må du fylle på med det du har.

– Er Alfonzo død og begravet?

– Nei da. Vi kommer snart tilbake. Nå øver vi også, faktisk. Så dette blir sikkert bra. I tillegg til Trond Sætre og meg selv, er Atle Johannesen med på gitar, Atle Mjørlaug spiller bass og Gunnar Bergstrøm er trommis.

Nye plateplaner

Gina Aspenes har også ulike prosjekter ved siden av de to bandene hun synger i.

– Jeg har mange oppdrag sammen med en pianist. Det er blant annet ganske mange begravelser der jeg får bidra med musikalske innslag.

– Det gir mening å kunne gjøre noe for dem som har mistet sine kjære og som opplever min sang som støtte på en vanskelig dag.

– I tillegg er det jo såkalte eventjobber som er alt fra firmafester til konferanser. Det er med på å gjøre det mulig å leve av å være artist.

Sammen med Nobody's Business lanserte hun for noen måneder siden en konsertplate med opptak fra Madame Felle.

– Nå er vi i studioet til Ole Reinert Berg-Olsen her på Os. Min nye soloplate kommer i september. Det gjenstår en del finpuss. Tore har skrevet en fin låt og han bidrar også med gitaren sin på flere av låtene.

– Jeg tror det blir gode greier, sier Gina Aspenes, og får et bekreftende nikk fra kompanjongen på gitar.

Tre på tampen

Første platen du kjøpte?

Gina: – «Infidels» av Bob Dylan. «Tea For The Tillerman» av Cat Stevens. Det må ha vært på slutten av 1980-tallet.

Tore: – Jimi Hendrix-platen «Band of Gypsies» var den aller første. Jeg kjøpte den for egne penger i 1972 eller 1973. Så fortsatte det med plater av band som Led Zeppelin og Jethro Tull. Og John Mayall's Bluesbreakers.

Låten du gjerne skulle ha skrevet?

Gina: – Det er vanskelig å velge. «Purple Rain» av Prince er i alle fall en av dem.

Tore: – Enig i «Purple Rain». Led Zeppelins «Whole Lotta Love» er en annen. Kunne nevnt mange flere.

Artisten du aldri går lei?

Gina: – Bob Dylan har fulgt meg hele veien. Dessuten flotte sangere som Etta James og Mahalia Jackson.

Tore: – Jeg har gjennom årene hørt spesielt mye på gitarister. Så da blir det karer som Jimi Hendrix, Eric Clapton, Peter Green, Mick Taylor og Johnny Winter.