I april gikk Vestland fylkeskommune og Folkehelseinstituttet (FHI) i gang med den store Folkehelseundersøkelsen som skal gi viktige svar på hvordan folk i vest har det. Hele 160.000 personer fra fylket er invitert til å gi det fylket selv karakteriserer som «viktig lokalkunnskap» etter to år med belastende pandemi. Invitasjonen fikk de på SMS og e-post, og respondentene må bruke Bank-id for å svare. Det utelukker en god del av befolkningen. Slik sett kan det stilles spørsmål ved om den viktige informasjonen er representativ for alle grupper, spesielt de eldre som ikke er på digitale flater.

Forklaringen er ikke spesielt overbevisende. På fylkeskommunens nettsider blir det blant annet trukket frem at tidligere undersøkelser ikke har vist store forskjeller på dem som svarer digitalt og dem som svarer per post eller telefon. I svaret heter det også at det har vært vanskelig å få tak i respondenter på telefon, og det at en ikke-digital undersøkelse vil være svært ressurskrevende. Det blir også vist til at en heldigital undersøkelse vil nå mange flere enn om undersøkelsen ble sendt i posten. Det siste er jo riktig, men det ene burde ikke utelukke det andre.

Kanskje virker det ikke som et problem for generasjoner som stort sett har alt de trenger på et tastatur og en skjerm, men mange er ikke der. En artikkel fra Eldreombudet for et drøyt år siden viser at det da var 480.000 personer over 60 år her i landet som var ikke-digitale. Artikkelen viste til en rapport fra Kompetanse-Norge, som er en del av Direktoratet for høyere utdanning. I artikkelen heter det at 30 prosent av eldre over 80 år ikke bruker digitale verktøyer i det hele tatt. Blant dem i aldersgruppen som bruker digitale verktøyer, er det heller ingen såkalt sterke brukere.

Det er denne gruppen fylkeskommunen og FHI velger å utelukke fra den store Folkehelseundersøkelsen, blant annet under dekke av at de neppe ville tilføre resultatene noe spesielt nytt. Det er oppsiktsvekkende, spesielt fordi fylkeskommunen legger vekt på å få vite hvordan det står til etter to år med til dels store nedstenginger og mye ensomhet, spesielt blant de aldre. Det kan sikkert være grunn til å mistenke at endringene i folkehelsen forbundet med dette har vært større blant dem som ikke har hatt digitale medier å «trøste seg» med enn hos dem som har hatt det.

At utestengingen av den ikke-digitale gruppen også plager fylkeskommunen litt, går også frem på fylkeskommunens nettsider. Her heter det at «ideelt sett vi gjerne sendt skjema i posten for å nå alle deler av befolkningen». Det kan altså hende at å nå alle deler av befolkningen kunne gitt interessant informasjon. Men det blir for ressurskrevende.

Folkehelseundersøkelsen blir slik enda et eksempel på at teknologien og samfunnet løper fra mange av dem som har svettet mye for å bygge det opp. Å utelukke mange i denne gruppen med argumenter som ressursmangel og at de ikke vil tilføre resultatene noe nytt, er kritikkverdig. Trolig kan en slik holdning fra det offentlige bidra til å svekke folkehelsen blant den eldste garde. Utestenging har aldri vært spesielt helsefremmende.