Gå til sidens hovedinnhold

En historie om tilfeldigheter, usannsynligheter, flaks og overlevelse.

Bengt Hammers innsats under Kielland-ulykken reddet mange liv. Her er hans egne ord.

Artikkelen er over 1 år gammel

Dette er en historie jeg kunne fortalt for mange å siden. En historie om tilfeldigheter, usannsynligheter, flaks og overlevelse.

Den startet 27.03.1980. Nei, egentlig startet den tidligere enn det. Den startet ved at jeg søkte meg over til Eldfisk B fra å arbeide på Ekofisksenteret fordi en av mine venner jobbet der. Hadde ikke han jobbet der, hadde jeg ikke kunnet skrive om denne hendelsen.

Jeg begynte å arbeide offshore på Albuskjell A i oktober 1978 og fortsatte på Albuskjell F og etter det på Tanken som vi kalte den. Så ble det Eldfisk B.

Den 27.03 starter som en helt vanlig dag. Jeg hører en fra cateringen (forpleiningen) komme gjennom gangen, klokken er ca 0500 om morgenen, han er på sin vekkerunde. Jeg ligger litt og hører på været om det er dårlig. Føler at det ikke er helt bra. Jeg står opp og går ned i messen for litt frokost. Det er ikke så mye snakk, men alle lurer på om det blir noe shutling i dag da været ikke er det beste. Det opplyses at shutlingen er utsatt til senere. Da er det bare å vente på neste melding. Vi bor på Alexander Kielland som ligger ved siden av Eddaplattformen. Det innebærer at vi må fly med helikopter fra Kielland over til Eldfisk B.

Ut over dagen får vi høre at de ikke blir noe jobbing i dag. Noen går på lugaren og slapper av og det gjør jeg også.

Til lunsj er vi samlet 5 stykker i messen. Vi sitter ved et bord som er like ved en nødutgang.

–Se på det skiltet der, nødutgang, men det stå bare på engelsk og spansk.

– Se på det skiltet der, der står det forbudt å røyke og jammen er det på engelsk og spansk det også.

– Er det ikke rart at nødutgangen er skiltet på engelsk og spansk og ikke på norsk, sier jeg og peker på skiltet som står ved nødutgangen. Jo det synes de andre også.

Vi ler litt og synes at det er noe rart da det er en norsk plattform og at det stort sett er norske som bor og jobber på Kielland, men allikevel er det meste skrevet på andre språk.

Denne nødutgangen skal bli veldig viktig senere på dagen.

I mudrommet er det laget til en kinosal og fordi det er fridag blir det vist film i den. Det er jeg som kjører filmen. Etter filmen går vi opp i messen igjen og tar en kaffe og te.

Klokken nærmer seg 4 og vi sitter fremdeles i messen og siden det er fridag blir det en tidlig middag.

– Hei, sier en av mannskapet til meg.

– Hei, sier jeg.

– Kan du hjelpe oss med å vise en film i messen vår?

– Klart jeg kan det, når skal jeg komme?

– Kom i 06oo tiden du, svarer han

Kinosalen, som også er oppholdsrommet til mannskapet, er rommet ved siden av messen, et sted jeg aldri har vært før.

Jeg har akkurat skiftet filmrull da det kommer et kraftig smell, men ingen reagerer noe på det da det er ganske vanlig at det smeller i plattformen når det er dårlig vær. Det er sjøen som slår mot skaftene og oppunder plattformen.

Så kommer det et nytt smell og Kielland legger seg med en gang over med sterk slagside. Alle i messen sklir ned mot ene veggen, unntatt jeg, fordi jeg sitter i en stol som er for han som viser filmen, den er skrudd fast i dørken.

Jeg bare vipper bakover. Jeg forstår at dette er alvor og at jeg må komme meg ut. Jeg er den eneste i rommet som ikke ligger på gulvet. Døren er heldigvis nede og ikke oppe. Det er helt umulig å gå. Det er alt for bratt, jeg sklir ned til døren og er jeg den første som kommer meg bort til den. Jeg åpner døren og det første jeg ser er havet gjennom vinduene på motsatt vegg. Nederst ved veggen ligger de som satt i messen og kaver og forsøker å komme seg opp ved å trekke seg oppover etter bena på bordene, de er heldigvis skrudd fast i dørken.

Hvorfor er det så stille? Jeg hører ikke noen som skriker, ikke noen som roper på hjelp. Senere har jeg fått høre at det var mange som skrek, men jeg hørte det ikke. Det eneste jeg konsentrerer meg om er: Nå må du komme deg ut til en livbåt.

Hvordan skal jeg komme med bort til nødutgangen? Jeg vet jo hvor den er, vi har jo spøkt om den tidligere på dagen. Den er på veggen til høyre for meg, men på grunn av helningen skjønner jeg at jeg ikke klarer å krype langs dørken. Jeg kan heller ikke hoppe bort – det er for langt.

Klarer jeg å skli på skrå ned til enden av det ene bordet som ligger nærmest nødutgangen? Jeg forsøker – Jo, det går.

Så er det å komme meg bort til nødutgangen. Klarer jeg å hoppe bort og få tak i den? Jeg vet at det er den eneste måten å komme meg ut, så dette må jeg klare, hvis ikke vil jeg ligge nederst ved veggen sammen med de andre. Jeg samler meg og tar et langt byks og klarer akkurat å nå et av håndtakene på nødutgangen. Jeg får den opp, den slår heldigvis rette veien ellers hadde den vært tung å få opp. Jeg er ute på dekk og ser meg om. Der er livbåten og der er en kasse med livvester. Jeg tar på meg en vest og sklir ned til livbåten, åpner lukene på den og klatrer inn. Jeg står i luken og ser at det kommer flere folk til. Noen kommer inn i båten, andre klatrer videre opp mot toppen av Kielland. Jeg roper: Go to the lifeboat, go to the lifeboat. Hvorfor jeg roper på engelsk vet jeg ikke, men det ble nå en gang på engelsk.

Det kommer flere om bord og til slutt må vi bare komme oss vekk. Jeg forsøker å starte motoren, men den vil ikke starte. Heldigvis er der en fra mannskapet som ser hva som er på gang og han hjelper til. Der starter den. Vi har motorkraft.

Hvem som trekker i wiren som senker båten vet jeg ikke, men båten treffer vannet med baugen først og deretter hekken. Det blir dradd i wiren som skal løse ut krokene. Den fremre kroken løsner, men den bakre vil ikke løsne. Dette fører til at av og til flyter hele båten og av og til bare den fremre delen, da båten henger i den bakre kroken. Det smeller i livbåten, vi blir slått mot Kielland. Jeg leter febrilsk etter wiren som er for å løse ut kroken bak, men jeg finner den ikke.

Den er rett og lett borte. Det smeller igjen. Jeg må få løsnet den jævla kroken, hvordan skal jeg komme til den? Det er en luke i taket på styrehuset. Den må jeg få åpnet, da har jeg en mulighet til å klatre ut og få løsnet kroken, men livvesten er i veien inne i det trange styrehuset så den river jeg av meg. Jeg tar tak i hendelen som er til å få åpnet luken og forsøker svinge den til siden, men den rikker seg ikke. Jeg forsøker igjen og igjen. Den er blitt kilt fast fordi båten har blitt slått opp under Kielland. Jeg forsøker i ta i alt jeg kan, ikke en bevegelse. Jeg må få opp den forbannede luken. Helvete heller. Er det noe jeg kan slå med?

Plutselig ligger jeg i bunnen av båten, jeg ser opp og ser rett opp under Kielland. Hva skjer? En stor bølge har løftet livbåten opp med en uhyggelig kraft og knust styrehuset som jeg sto inne i. Hele styrehuset er vekke. Kun det fremre vinduet står igjen. Jeg reiser meg opp og bøyer meg ut av hullet der styrehuset var og får tak i utløserhendelen. Jeg drar i den og der løsner kroken. Jeg tar tak i kroken og sender den faen i vold vekk. Vi er løs fra Kielland.

Jeg snur meg, setter giret i fremover og roper: Gi full gass samtidig som jeg tar rattet og forsøker å styre. Båten bare styrer rett frem rett over en livbåt som ligger mer eller mindre under vann. Det er livbåten som hang foran den vi er i. Der er nok ingen i den da den allerede var nesten under vann da vi entret vår. Den er nok blitt slått i stykker av sjøen. Rundt flyter det bare tomme livvester.

Jeg kan ikke se noen som ligger i sjøen.

Hvorfor får jeg ikke svinge på rattet? En av dem som er ombord tviholder i rattet. Slipp rattet roper jeg til ham. Han bare svarer:

– Styr vekk, styr vekk. Jeg roper en gang til at han må slippe rattet. Ingen ting skjer, han bare gjentar:

– Styr vekk, styr vekk.

Det er da jeg må tenke fort, eller kanskje ikke i det hele tatt. Et spark i fjeset hans hjelper, han slipper rattet. Jeg kan styre og legger båten opp mot været. Jeg ser rundt meg for å prøve å orientere meg, men det eneste jeg kan se er Edda og Kielland nesten rett bak båten. Jeg styrer bare mot sjøen. Er redd for at båten skal kullseile i den harde sjøen. Nå gjelder det å holde livbåten flytende. Jeg vet ikke hvor skadet den er etter alle smellene den har fått oppe under Kielland.

Forsøk å ta bølgene på babord side, det lekker inn vann når du tar bølgene på styrbord side, ropes det fremme fra.

Jeg forsøker så godt som overhode mulig å ta sjøene fra babord side, men det er ikke lett i den sterke sjøen.

Det er bare meg som har god utsikt da styrehuset er vekke.

Flyter Kielland enda er det en som spør og jeg ser bakover og kan bekrefte at den flyter.

– Flyter den ennå?

– Ja, den flyter

– Flyter den ennå?

– Ja, den flyter.

– Flyter den ennå?

– Nei, nå er den gått ned.

– Nå er det mange som drukner er det en som sier.

Han har ikke mer enn fått sagt det så ser jeg en virkelig stor bølge som kommer mot oss. Den blir bare større og større jo nærmere den kommer båten. I det den treffer så roper jeg inn i båten

Nå drukner vi også.

Sjøen slår over båten og jeg ser ikke noe annet enn sjø. Etter det jeg føler som en lang stund som sikkert ikke varer mer enn noen skunder, kommer båten opp av sjøen igjen. Den flyter. Nå vet jeg at vi klarer oss. Klarer båten den bølgen, klarer den alle bølger.

En av dem som er ombord tar tak i gasshendelen og slakker av på farten.

– Hvorfor gjør du det?

– Vi går snart tom for diesel, svarer han.

– Bare tull sier jeg og gir gass igjen.

– Det samme skjer en gang til.

– Det er nok drivstoff til et helt døgn om bord, vi blir reddet lenge før det, argumenterer jeg - til ingen nytte.

På grunn av den lille farten holder vi på å gå rundt og jeg megler med at jeg må ha styrefart på båten ellers vil vi mest sannsynlig gå rundt. Det hjelper og jeg får ha noe større fart. Nå er det bare å holde båten på kurs mot sjøen. Har ikke noen mening hvor vi styrer, jeg bare holder båten mot sjøen slik at vi tar de fleste bølgene på babord side.

– Et helikopter, roper jeg og det blir ropt hurra i båten, men det bare flyr rett forbi. Det ser vel at vi flyter og ikke er i samme nød som andre. Jeg roper det inn i båten og jeg mener at de fleste forstår det.

Da den store bølgen slo over båten ble jeg vår til skinnet og nå kjenner jeg at jeg begynner å bli kald. Jeg spør etter livvesten min, den er det noe varme i, men de finner den ikke. Det er nok en av dem som kom ombord som har tatt den på seg.

Etter en stund blir jeg kaldere og kaldere og til slutt spør jeg inn i båten:

– Er det noen her som kan styre båten? Ingen svarer. Da spør jeg en av dem som sitter nærmest.

– Kan du styre?

– Ja, svarer han og overtar rattet. Jeg finner meg en plass nest bakerst i båten og jeg kjenner at jeg begynner å fryse enda mer, men når jeg sitter helt rolig er ikke så kalt. Det er når jeg beveger meg og det kommer andre deler av klærne inn mot kroppen at det er kalt. Jeg ser meg om og finner ut at eksosen går langs gulvet der jeg sitter. Jeg legger beina oppe på den. Varme, herlig.

Jeg ser på han som styrer at dette går ikke helt bra. Etter at vi nesten har kullseilt to ganger hiver jeg ham vekk fra rattet og overtar igjen. Det børes litt brutalt ut, men sånn er det.

Jeg står en stund til før jeg spør en kollega, Oddvar, om han kan overta, jeg vet at han har båt. Han overtar og jeg kan sette meg ned igjen

Nå begynner en annen utfordring. Jeg blir kvalm. Jeg ser på han på min venstre side at han har det ikke noe bedre. Der spyr han og det utløser et kraftig oppkast hos meg også. Det blir noe spying, men etter hvert går det over og magen finner roen.

Fly eller helikopter roper Oddvar. Han som sitter ved siden av meg tenner et nødbluss og holder det ut gjennom hullet i livbåten. Han holder det helt til det brenner ham på fingrene.

Hiv det jævla blusset på havet, roper jeg til ham, men han holder det til det brenner ut. Det må ha gjort noe fryktelig vont.

– Hvorfor et det ikke peilesender ombord spør jeg han som sitter ved siden av meg.

– Det er det, svarer han, men vi vil ikke hive den overbord. Tauet kan sette seg fast i propellen.

– Bare tull, argumenterer jeg. Vi må jo få aktivert den! Da finner de oss med en gang, men nei, den skal ikke overbord.

– Kan jeg få se på den spør jeg. Ja, men kun om jeg lover ikke å kaste den overbord.

Ok.

Jeg leser på den og der står det at den ikke trenger å være i vann, det er nok å snu antennen på senderen 180 grader og den vil begynne å sende. Vi snur antennen og setter senderen bak i båten slik at antennen stikker ut av hullet Kielland laget.

Helikopter roper Oddvar som styrer. Det har gått kun kort tid fra nødpeilesenderen ble aktivert til vi har helikopteret over oss. Jeg vil anta at vi har vært i livbåten mellom 2 og 3 timer uten nødpeilesenderen var aktivert og så tar det ti minutter til vi har helikopter over oss.

Jeg ser opp på helikopteret som svever rett over livbåten at der blir heist ned en redningsmann. Han forsøker å lande på livbåten, men på grunn av bølgene klarer han ikke det. Han velger å slippe seg i vannet. Det må to av våre for å få ham ombord. Han kommer fra et engelsk redningshelikopter og han ser fort at vi har det etter forholdene bra og velger å få ned linen slik at han kan reise videre. Vi hilser han faktisk god tur videre.

– Styr 175 grader hører vi fra ham som sitter ved radioen fremme i båten. Da skal vi treffe på en supplybåt.

Oddvar styrer 175 grader. Vi kjører og kjører, men ingen supplybåt. Vi bestemmer at vi snur 180 grader rundt og kjører i stikk motsatt retning og hva er det Oddvar ser i det fjerne? Jo lys fra en supplybåt. Han roper inn i båten at vi har en båt rett forut. Stor glede ombord. Vi er funnet.

Supplybåten legger seg slik at den skjermer for været og bølgene. Det ropes fra båten at den kan legge seg inntil oss så kan vi hoppe fra livbåten og over i et nett som henger på utsiden av skutesiden.

– Er det noen som vil hoppe over på supplybåten spørres det inn i båten, men i den sjøen vi har nå er det ingen som vil ta den sjansen og kanskje falle i vannet. Vi takker nei, vi har det etter forholdene bra ombord.

Etter en stund, jeg antar at klokken nå er blitt omlag midnatt eller noe senere, kommer det en supplybåt til og legger seg som i en V mot den andre, der vi ligger inne i V-en. Dette gjør at vår båt ligger enda roligere. Det blir igjen spurt om noen ønsker hoppe over på en av de andre båtene, men vi takker nei denne gangen også. Så her ligger vi, og på grunn av de to andre båtene og at vinden har begynt å løye, er det ikke så ille ombord i livbåten. Alle er innforstått med at vi blir reddet. Nå er det bare snakk om når vi blir hentet av helikopter.

Vanlige problemer oppstår.

– Jeg må så jævlig pisse sier jeg til nabogutten.

– Piss i buksen sier han

– Nei det klarer jeg ikke, svarer jeg og holder meg.

Det er rolig i båten og Oddvar holder båten på plass mellom de to andre.

Helikopter kan Oddvar fortelle og en redningsmann kommer ned på dekk. Han kommer inn

i båten og sier at nå vil han begynne å heise opp en og en. Første mann er han som holdt blusset. Han klatrer opp på båten og får på seg selen sammen med redningsmannen.

Jeg spør om jeg kan få være med neste gang, men det blir en annen. Jeg spør en gang til om det kan bli meg da jeg fryser og er den eneste ombord som er våt. Jeg får være neste mann.

Jeg blir med redningsmannen opp på båten, får selen over hodet og under armene. Jeg er klar. Et lite rykk og jeg er på veg opp. Jeg holder så hardt jeg kan i selen. Er livredd for å gli ut av den selv om jeg er blitt fortalt av redningsmannen at det ikke er noen fare for å falle ut.

Der er kanten på døren i helikopteret, redningsmannen og han i helikopteret svinger oss inn. Jeg ligger på dørken og redningsmannen får av meg selen. Jeg blir anvist et sete. For en lettelse, jeg er reddet. De henter tre stykker til før de setter kursen mot hotellet på feltsenteret.

Vi lander på helidekket og blir tatt med ned i resepsjonen der vi blir tatt hånd om av sykepleier og andre. Vi blir sjekket om vi er skadde. Det er ikke noen av oss.

Fordi jeg er våt må jeg få av meg klærne. Jeg forsøker å få av beltet på buksen, men jeg må gi opp. Jeg må ha hjelp.

Kan noen hjelpe meg med å få av meg buksen? spør jeg.

En av dem som er der hjelper meg, han må faktisk hjelpe meg med alle klærne. Jeg får en kjeledress av ham som jeg tar på meg.

Vi blir fulgt ned til et oppholdsrom der vi treffer andre som er blitt reddet. Det er faktisk en rolig gjeng med gutter og menn som lytter på NRK radio. Vi får noe mat og drikke. Nå kjenner jeg hvor tørst jeg er.

Vi sitter snakker og hører på radio og småsnakker om hvordan vi er blitt reddet.

Innimellom kommer en fra mannskapet og orienterer oss om når vi kan forvente å bli fraktet til land.

Klokken er blitt ca 03.30 og det er min tur til å reise til land. Vi får overlevingsdrakter og går opp til helikopteret.

Klokken er ca 05.30. Touchdown. Helikopteret lander på Sola flyplass og parkerer foran 330 skvadronens hanggard. I det jeg treffer moder jord med føttene bøyer jeg meg ned og kysser asfalten, nå er jeg 100% sikker på at jeg er reddet.

Inne i hangaren må vi gjennom en ny helsesjekk. Jeg har fått et kraftig slag på ene fingeren, men jeg vil ikke vise det til dem så jeg gjemmer hånden.

– Er du blitt skadet eller noe? Spør en av dem som tar oss imot.

– Nei, svarer jeg.

Jeg vil ikke bli hindret i å komme meg hjem på grunn av en litt kvestret finger.

Vi blir ført inn i en buss som tar oss til Stavanger og til et hotell som blir et mottakssenter.

Vi går inn i resepsjonen og blir overfalt av journalister. De er meget pågående. Jeg ber dem om å respektere at vi ikke har det så bra, men til ingen nytte. Jeg må få tak i noen som kan hjelpe med å få dem ut. Da skjer det at alle vi som har vært med på katastrofen sammen tar og hiver dem ut av hele hotellet. De som er i resepsjonen klarer å få lukket dørene og journalistene kommer heldigvis ikke inn igjen.

På hotellet får vi et oppholdsrom for oss selv der vi kan slappe av. Fremdeles i overlevingsdrakter. Endelig kan vi ta dem av oss.

– Vil dere ha noe suppe?

– Ja takk, det vil vi gjerne ha.

Her sitter vi og spiser suppe og bare venter på at noe skal skje. Hva vet vi ikke. Ingen info, ingen ting.

Resepsjonisten kommer inn med nøkler til hotellrom vi kan få slappe av på og ringe hjem. Jeg får min nøkkel og går på rommet. Nå kan jeg ringe hjem, endelig. Jeg griper telefonen og slår nummeret. Jeg får det ikke til, jeg forsøker igjen og igjen. Det er jo så lett. Først 0 så resten av nummeret.

Om igjen førsøker jeg. Ta deg sammen må jeg si til med selv. Endelig der ringer det.

Min far tar telefonen. Jeg klarer bare å si:

– Far jeg lever, Far jeg lever.

– Jeg vet det, sier han. Fikk vite det i natt.

Vi bare griner en stund.

– Har mor det bra?

Jada, mor har det bra. Jeg snakker noen ord med henne. Mer grining.

– Jeg kommer hjem så snart jeg kan. Jeg vet ikke hva som skjer, men jeg må ha noen klær. Jeg har bare en kjeledress. Vi snakkes.

Du må komme ned i resepsjonen, får jeg beskjed om. Lederen av Stavangerkontoret er kommet for å hente oss. Vi er flere fra mitt firma på hotellet.

Vi reiser inn til sentrum for å få klær. Nå i overlevingsdraktene igjen. Her går vi gjennom Stavangers gater. Alle ser på oss. Vet hva det gjelder. Bare triste fjes. Ikke et smil. Ingen som kommer bort til oss. Bare blikk som om vi var fra en annen verden. Nysgjerrige, men også som om de på en måte syns synd på oss, men ikke kan vise det.

Endelig inne i en forretning som selger herreklær og sko. Jeg finner meg underklær, skjorte bukse og et par fine sko. En av dem som er med, en finne som jeg arbeider med skal også ha klær, men han vil ikke ha noe. Du kan bare velge hva du vil, du skal ikke betale for det. Da ordner det seg og han ser ut som bankdirektør etter at han er blitt kledd opp.

Vi er på kontoret og jeg spør om en av mine kolleger har overlevd. Det blir ringt noen telefoner og det blir bekreftet at han er reddet.

Bengt kan du komme inn på kontoret litt, spør lederen. Sett deg ned.

– Jeg føler det er noe som ikke er bra.

Han som du spurte om er dessverre omkommet.

Verden raser sammen. Min mentor lever ikke lengre. Det er som om ingen ting gjelder. Det må være feil. Nå får jeg hele katastrofen midt i hodet. Tidligere har det kun vært fokus på å overleve, nå er det hverdagen som gjelder. Virkeligheten, den grusomme sannheten. Mange har omkommet, jeg lever. Hvorfor jeg og ikke han?

– Trenger du hjelp, blir jeg spurt

– Nei det går bra.

Jeg og en annen blir kjørt ut til Sola flyplass. Jeg må jo komme meg hjem. Kø i luken. Det er jo fredag før palmesøndag så det er mange som skal reise hjem til påske. Endelig min tur. Jeg skal til Bergen sier jeg. Fullt på alle fly sier hun bak skranken. Jeg klarer ikke å si at jeg kommer fra Alexander Kielland. Jeg bare resignerer og setter meg rett ned på gulvet.

– Hei, hei, er det en som roper og jeg ser med rundt. Der kommer en av dem som var i samme livbåt som jeg. Vil du være med? Vi har fått leie et privatfly.

Klart jeg vil være med.

Vi spaserer ut til flyet og er på veg hjem. For en lettelse.

På Flesland blir vi igjen møtt av en journalist. Hvordan han har fått vite at vi kom med privatfly er ikke lett å forstå. Jeg blir intervjuet av NRK og det kommer på nyhetene nesten før jeg er hjemme.

Taxien stopper foran huset og jeg blir mottatt av min mor og far. Livet er fantastisk. Å leve er fantastisk.

Det gikk gått 28 dager fra jeg kom hjem og jeg var tilbake offshore. Denne gangen på Eddaplattformen. Ringen var sluttet. Var det for lege noen mentale sår?

Ca to måneder etter Kielland gikk rundt fikk mitt firma en regning fra Phillips Petroleum Company pålydende betaling for et hotellrom og 17 porsjoner suppe. Snakk om frekkhet. Et av de rikeste firma i Norge forlangte betaling for hotellet vi ble kjørt til. Et opprettet mottakssenter, som jeg regner de hadde opprettet, hadde de ikke råd til å betale for. Det er toppen av smålighet. Rart at de ikke ville ha betaling for den kjeledressen jeg fikk. Kanskje de glemte den? Jeg har den enda. Den får de ikke, men dersom de ønsker betaling for den så er det bare å ta kontakt. Kanskje jeg hører litt bitter ut? Ja kanskje.

Ikke en henvendelse fra dem om hvordan det sto til. Total taushet. Det var sikkert dyrt med telefon eller porto.

Det er mange spørsmål jeg har stilt meg og det er mange tilfeldigheter som gjør at jeg sitter her og skriver.

Hvorfor spøkte vi om nødutgangen akkurat den dagen? Vi hadde sett det samme skiltet hver gang vi spiste.

Hvorfor var jeg i messen til mannskapet den dagen? Aldri hadde jeg blitt spurt før og ikke hadde jeg vært der tidligere heller. Hvorfor spurte de meg akkurat den dagen, akkurat den dagen det skjedde?

Hadde jeg ikke blitt spurt den dagen hadde jeg mest sannsynlig vist film i den andre kinosalen som egentlig var mudrommet. Det overlevde kun 2 stykker etter det jeg er blitt fortalt.

Hvorfor var det jeg som styrte båten? Før ulykken satt jeg alltid på førerplassen ved livbåtøvelser. Det ble kommentert av mine arbeidskollegaer og jeg svarte alltid: Det er her jeg skal sitte.

En av oppgavene var å starte opp motoren og se til at alt var klart for å låre båten. Hvorfor ble det slik?

Hvorfor fikk jeg ikke opp luken i taket på livbåten? Hadde jeg fått åpnet den hadde jeg mest sannsynlig blitt drept da styrehuset ble knust av Kielland.

Tilfeldigheter eller var det bestemt på forhånd?

Kommentarer til denne saken