En michelinstjerne verdig

Denne retten falt i smak hos BAs anmelder.

Denne retten falt i smak hos BAs anmelder. Foto:

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

BAs anmelder mener Lucullus fortjener en michelinstjerne. – Det beste måltidet jeg har spist i 2015, sier Inkognito om blant annet vaktelbryst og kveite.

DEL

Lucullus, Valkendorfsgate 8 (Hotel Neptun).

Mat: 9/10
Interiør: 5/10
Service: 10/10
Pris: 6/10
Til sammen: 9/10

I pur glede over Ørjan Johannessens førstepremie, bestilte vi på Lucullus. Både Ørjan og broren har jobbet på Lucullus, en restaurant som har befunnet seg blant byens fem beste – i hvert fall i tyve år.

Det sier noe om stabilitet og kvalitet. Da jeg testet stedet i juli 2012, ga jeg 10 på mat. Så perfekt var ikke maten denne gangen, men definitivt det beste måltidet jeg har spist i 2015.

Venteretten var nydelig anrettet. Ikke helt fornøyd med brandadkulen, men desto mer fornøyd med vaktelbrystet. Syv retter koster 995 kroner. Det er prismessig på nivå med de aller beste stedene rundt om i Europa. Vinlisten er fyldig, med få viner under 500 kroner. Alt er som det pleier å være på det jeg kaller en typisk michelinstjernerestaurant.

Dersom nå michelinfolkene kommer til Bergen, bør Lucullus og Colonialen få én stjerne hver, mens Bare på Hotel Norge fortjener to.

Boha ligger på grensen til en stjerne (selv om de ikke satser kompromissløst på gourmet) mens Naboen og Soya bør stå under «anbefalt». Slik ser jeg det.

Nå som vi snakker om luksusrestauranter, la meg komme med et unorsk ut-spill:

Med tanke på at Lucullus sin 7-retter koster 995 kroner, bør de spandere sevruga på piggvaren og ikke avruga. Sevruga smaker jo hundre ganger bedre. Når kokkene har jobbet så nitid med rettene som de gjør på Lucullus bør de faktisk spe på med ingredienser som russisk kaviar, trøfler og foie gras.

Blant de syv rettene (egentlig var det ti), så kveiteretten ut som et kunstverk. Retten avga en svært original smak. Nydelig søtsmak fra brent sjøkreps. Kalven som var stekt i 72 timer, var perfekt. Alle de andre rettene bar preg av meget godt håndverk.

Vår kelner hadde, hver gang hun kom til bordet, noe nytt å fortelle oss, enten en matdetalj eller noe hun hadde snappet opp og som hun regnet med ville interessere gjestene. Ingen ny kelner kan klare slikt. Det beror på «mange års røynsle med pil og boge», som Olav H. Hauge skriver.

Lucullus ser sånn halvveis staselig ut, men trenger en totalfornyelse. Jeg ville tatt utgangspunkt i de venetianske lysekronene, forsøkt å skape noe maksimalistisk og palazzo-aktig.

Det er i hvert fall ikke noen vits at Lucullus skal se ut som om Bergen for tiden bare har én eneste designer, en designer som gjør alt om til minimalistisk kitsch. Vi har nok av slike steder. Ikledd nye omgivelser vil det gå gjetord om stedet.