Bergenseren Leif Larsen (1906 – 1990) ble Shetlandsgjengens ansikt. Skipperen på ubåtjageren «Vigra» ble selve symbolet på sjøfolkenes fryktløshet. Selv gjorde han 52 turer mellom Shetland og Norge fra 1941 til 1945. Han ble verdenskrigens mest dekorerte sjøoffiser.
Så stor ble han, at Bergens Tidendes lesere i 1999 kåret ham til «Århundrets vestlending», i konkurranse med navn som Christian Michelsen, Roald «Kniksen» Jensen og Leif Ove Andsnes.
Fortjente biografi
En slik mann fortjener å få en biografi, tenkte jeg i 2013. Riktignok hadde Frithjof Sælen allerede i 1947 skrevet bok om Shetlandsgjengen dramatiske turer. Den ble en fortjent suksess.
Det var en historie skreddersydd for en etterkrigstid. Shetlandsgjengen ble krigens hverdagshelter. Leif Larsen ble den største helten av dem alle, en beskjeden hardhaus, lavmælt, rolig og modig. En mann som overlevde alt. En som verken tyskerne eller Nordsjøens orkaner klarte å ta knekken på.
Men til tross for Frithjof Sælens bok manglet selve biografien om Leif Larsen. Om hans liv fra vugge til grav. Jeg bestemte meg for å skrive akkurat den boken.
I to år gravde jeg meg ned i livet hans. Det siste jeg gjorde før boken gikk i trykken høsten 2014 var å reise til Shetland, for der å gå i Shetlandsgjengens fotspor. For å finne ut mer om hvordan de levde der i krigsårene, der vest, mellom toktene til norskekysten.
Perfekt guide
Jeg fikk et tips om å ta kontakt med en shetlender som het Bill Moore, en pensjonist med stor kunnskap om krigsårene på Shetland.
Det var et godt tips. Bill tok imot meg med åpne armer og ble min Shetland-guide.
Bedre guide var det ikke mulig å få. Hans far Jack Moore hadde drevet slippen i Scalloway under krigen, der Shetlandsgjengens skøyter og skip ble vedlikeholdt og reparert. Bill kunne Shetlandsgjengens liv fra A til Å.
Han tok fri fra pensjonistjobben på Scalloway Museum, for å vandre i Shetlandsgjengens fotspor med meg.
Vi startet ved slippen hans far drev. Hit kom Shetlandsgjengens skøyter for reparasjoner og tilsyn allerede tidlig i krigen, den gang basen deres lå på Lunna, lengre nord på øyen. Fra sommeren 1942 ble basen flyttet sørover til Scalloway, og ble her resten av krigen.
Shetlandsgjengen bodde i et stort hus i hovedgaten Main Street, mindre enn et steinkast fra slippen. Huset ble selvfølgelig kalt Norway House. Her kunne det gå livlig for seg i timene etter at mannskapene vendte hjem fra dramatiske turer over Nordsjøen, ble det fortalt meg. Da måtte det avreageres. I dag huser bygningen et treningssenter.
I 1991 ble en minneplate avduket på husveggen her av Leif Larsens datter Astrid. «In memory of Leif Andreas «Shetlands» Larsen and all concerned with the Shetland Bus», lød teksten. «The Shetland Bus» var navnet de brukte på skøytetrafikken mellom Shetland og Norge.
Ved sjøfronten i havnen ble jeg vist et monument som i 2003 var blitt avduket til minne om alle i Shetlandsgjengen som mistet livet i krigens år. The Shetland Bus Memorial. Alle de 44 omkomne hadde fått sine navn inngravert, og steinene i monumentet var hentet fra de 24 norske kommunene der disse tapre sjøfolkene var hjemmehørende.
Deretter lå Scalloway Museum i neste sving. Her finnes hele Scalloways historie, og mye plass er viet Shetlandsgjengen. Museet ble åpnet i 2012 av ingen annen enn daværende statsminister Jens Stoltenberg.
Bak Jernteppet med pressekort fra BA
Lever av å bli massert!
Han filmet Bergens sjel
Den første basen
Deretter gikk turen min videre til Lunna nordøst på øyen, der Shetlandsgjengen hadde hatt sin første base i «skøytetiden».
Nordover gikk bilturen på smale, slingrete veier. Øyen brettet seg ut på begge sider. Noenlunde midtveis, skjult i Shetlands eneste tilløp til skog, lå Kergord. Fra denne skjermete oasen ble Shetlandsgjengen styrt. Hit kom også agenter som skulle skipes til Norge, før avreise. Jan Baalsrud var blant dem, han med «ni liv». Selv var jeg nå midtveis i mitt livs mest spennende historietime.
Det var også her i Kergord at angrepet på det tyske slagskipet «Tirpitz» ble planlagt, i 1942. Noen mil lenger nord lå Lunna Voe, bukten der Shetlandsgjengens første lille flåte på fem-seks skøyter kom og gikk vintersesongen 1941-1942.
Stedet var valgt fordi det lå usjenert til, og hadde et hus stort nok til å romme 30-40 mann, Shetlandsgjengens pionerer. Det ble seilt 40 turer til Norge herfra, før basen høsten 1942 altså ble flyttet til Scalloway.
I 2014 var det ekteparet Helen og Tony Erwood som eide pensjonatet Lunna House. De fikk stadig besøk av turister, fortalte de, ikke minst nordmenn, og flest fra Vestlandet.
Etter hjemmelaget sjokoladekake og omhyggelig tillaget te, fikk jeg en omvisning i huset. Her var spor etter Leif Larsen og Shetlandsgjengen overalt.
Da Larsen var her i 1985 ble han spurt om hvor han sov da han bodde her i 1941 og 1942. «Da gikk han inn i det rommet der», pekte Tony. På døren sto et skilt med teksten «Larsen Bedroom».
I nabolaget hadde også en gammel kirke sine norske spor. «Må Gud signe ditt opphold her!», sto det på en plate inne i kirken. På norsk. På kirkegården var det en grav med norsk flagg. «Inn memory of the Norwegian seamen lost at sea during The second world war 1939 – 1945», sto det på graven. Fjorten navnløse menn lå her.
Underveis på turen fra sør til nord på Shetland, gjorde Bill Moore krigstidens historie levende for meg. Hans fortelling ble en viktig brikke i boken om Shetlands-Larsen og Shetlandsgjengens liv på øyen i krigens år.
Minnene lever
I 2014 var krigen et fjernt minne. Likevel levde minnene stadig her, skjønte jeg. Minnene om nordmennene og den viktige sjøveien de holdt åpen mellom Norge og Storbritannia. Krigen var ikke glemt på den snauspiste øyen.
Fjorder, bukter og viker skjærer i stykker det langstrakte landet fra Sumburgh Head i sør til Haroldwick i nord. 15 mil med landskap som klamrer seg fast mellom Nordsjøen og Atlanterhavet, innimellom bebodd i bygder, eller bare i klynger av hus.
Overalt så jeg beitende sauer, det finnes ca. 250.000 av dem på øyen. Klipper styrter i havet, men her var også sandhvite strender.
I dag kommer det stadig flere turister fra Norge hit, og flest fra Vestlandet. Mange er barn, barnebarn og oldebarn av sjøheltene. De vil se hvordan far, bestefar eller oldefar hadde det her under krigen.
På Sumburgh Airport på vei hjem til Bergen via Aberdeen, kjøpte jeg med meg noen lokale aviser. Nyhetene var som lokale nyheter flest: Misnøye med helsestasjonen i Lerwick. Et fotballag fra Shetland hadde tapt på Orknøyene. Det skulle arrangeres shetlandsmesterskap for gjeterhunder, og det ble drukket «Saturday Tea» og «Sunday Tea» overalt. Livet gikk altså som det alltid hadde gått på Shetland.
Harald Hårfagre traff Shetlands strender i året 875. Shetlands-Larsen fulgte i hans kjølvann i 1941. Det finnes fremdeles rikelig med spor etter dem begge.