Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Det var en gang tre brødre. Den ene het Velikorussia, den andre het Belarussia, og den tredje het Malorussia. En og annen forskjell på dem var det nok, men like fullt var de av samme familie. De snakket på nesten samme måte, og delte en slektshistorie som var over tusen år gammel. Derfor ble Store-Russland og Hvite-Russland forskrekket da Lille-Russland, med tilnavnet Ukraina, bestemte seg for å flytte hjemmefra. Dette måtte forhindres.
Slik, i Kremls versjon, forlyder eventyret om kjernen i det russiske imperiet. Med nebb og klør kjemper Vladimir Putin for å for å holde den opprinnelige føderasjonen sammen. I mer nøkterne ordelag kan sammenhengen skildres slik:
Omkring år 800 oppsto Kiev-riket, arnested for russisk kultur. Kyiv anerkjennes som alle russiske byers mor. Men nedgangstider førte til at maktsenteret forflyttet seg nordover, til Moskva. Det moskovittiske tsarveldet utviklet seg til en formidabel militærmakt, som la under seg alle tilstøtende landområder. Etter tsardømmets fall, under sovjetkommunismen, ble herredømmet over Belarus, Ukraina og andre nasjonaliteter videreført bak et skalkeskjul av «uavhengige» sovjetrepublikker.
Her ligger «Russerblokken» der du kan spionere på Haakonsvern
Den ukrainske bitterheten overfor Storebror er ikke er av nyere dato. Dagens russiske overgrep mot Ukraina har sin parallell i forrige århundre, også da i regi av en hensynsløs diktator. Josef Stalin, uberørt av respekt for menneskeverdet, drev gjennom kollektiviseringen av jordbruket i Sovjetunionen. Den nådeløse prosessen gikk særlig hardt ut over Ukraina, et av verdens mest grøderike områder. I løpet av bare det ene året 1932-33, midt i det bugnende matfatet, kan så mange som fire millioner mennesker ha dødd av sult. Katastrofen kalles holodomor.
Dette skjedde parallelt med Stalins politiske utrenskinger i hele sovjetfellesskapet, som langt på vei utryddet eliten i Ukraina. Man kan trygt si at Moskva har gjort sitt ytterste for å støte fra seg sine nærmeste.
Putin er en desperado. Men han er ikke irrasjonell. At Ukraina ønsker å forlate den moskovittiske sfæren, til fordel for et hopehav med USA og Vest-Europa, vil nødvendigvis være en eksistensiell trussel for enhver russisk leder. Sett fra Kreml er dagens krigføring et naturlig ledd i de århundrelange bestrebelsene som har gjort Russland til en verdensmakt.
Vår frihet kommer ikke gratis
Det er bare å kaste et blikk på kartet for å skjønne hva mye av dette handler om. Russlands grunnleggende svakhet er tilgang til sjøen. Inntil videre er havnene ved Nordishavet og Beringstredet av annenrangs betydning i en geopolitisk sammenheng. I sør ligger landet innestengt i en bakevje, med de trange sundene mot Svartehavet som sitt eneste maritime utløp. Russlands stormaktsstatus vil være uløselig forbundet med en direkte tilgang til vannveiene mot Middelhavet, mot Suezkanalen og resten av verden.
Tsar Peter den store (1682–1725) var den første til å bekymre seg for Russlands inneklemte posisjon. I forkledning reiste han til Amsterdam (ifølge myten tok han seg arbeid som tømmermann) for å avlure nederlenderne sin suksess som sjøfartsnasjon. Etterfølgerne hans på tsartronen konsoliderte et Storrussland, med Lillerussland i den ydmykende posisjonen til et lydrike. Inkludert sin uvurderlige kyststripe.
Forbereder seg på det verste: – Vi er ikke gode nok
Så lenge Ukraina lot seg kontrollere fra Moskva, først under tsarveldet og deretter bolsjevikene, var himmelen blå. I praksis var Russland og Ukraina to sider av samme sak. Derfor kunne Nikita Krustsjov, Sovjetunionens leder fra 1953 til 64 (som i sovjetisk ånd var en ukrainer fra Donbas), med et rundhåndet pennestrøk avstå Krim fra Russland til Ukraina. I 1954 hadde en slik gest ingen praktisk betydning.
Senere har den geopolitiske utviklingen, utløst av Sovjetunionen kollaps, omfordelt kortene på en måte som etterlater Russland med skjegget i postkassen. Ydmykelsen ved å miste grepet på Ukraina, inkludert en enorm strategisk svekkelse, kunne Vladimir Putin ikke leve med.
Altså var krig uunngåelig – i Putins hode. Å ha på dørstokken et vestlig integrert Ukraina, og dermed et fundamentalt skisma mellom to samfunn med overlappende kulturelle fellesnevnere, ville være spikeren i likkisten til Moder Russland som hegemoni. Neste skritt måtte vel bli at den russiske bjørnen stikker halestumpen mellom beina og melder seg inn i europaunionen.
I krig er ikkje menneskelivet ukrenkjeleg
Den mest presserende problematikken ligger altså ved Svartehavet. Ukraina kan, ved hjelp av vestlig våpenhjelp, ekskludere Russland fra en kystlinje som har vært avgjørende for makten i Kreml siden 1700-tallet. Tanken på opprettelsen av NATO-baser i dette området, eller for den del hvor som helst i Ukraina, har nok gitt Putin mang en søvnløs natt.
I vesten har stridsevnen til ukrainerne utløst en skrekkblandet fryd. David banker Goliat! Det er grunn til å advare ønsketenkerne mot å glede seg for tidlig. Kreml har en velprøvd tradisjon for usofistikert utmattelseskrig, uten hensyn til menneskelige omkostninger. Slik ble Napoleon beseiret. Og Hitler.
Men vi må ikke glemme at blant de sovjetiske troppene som ofret livet for å stagge nazismen, kom en og en halv million fra Ukraina. Seigheten er likelig fordelt i denne konflikten.
Uansett hvem som vinner krigen, vil eventyret om broderfolkene neppe få noen lykkelig snipp, snapp, snute. I all overskuelig fremtid kommer dette til å være en svulst: Hvordan skal smårussere og storrussere leve side om side, i årene etter Putins bestrebelser på å bombe Ukraina tilbake til steinalderen?