Gå til sidens hovedinnhold

En tinderellas bekjennelser

Tinder er laget for å gi enkel tilfredsstillelse, men appen er kanskje et hinder for å danne seriøse relasjoner. Ødelegger jeg for meg selv?

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg var på date med Andreas, eller var det Anders? Det er ikke nøye, jeg kommer ikke til å møte ham igjen. Han var hyggelig, men jeg sjekket Tinder etter nye alternativer mens han var på do. Det er jo aldri et godt tegn.

Han spurte meg hva jeg var ute etter. Leter man ikke alltid litt etter den store kjærligheten? Altoppslukende romanse? Hender som møtes når man plukker opp notatbøkene man mistet på gulvet? Eller, det er sikkert noen som er tilfredse som single. Som elsker friheten. Jeg gjør det på sett og vis. Men for mye frihet kan til tider bli ensomt.

Jeg tenkte på det på vei hjem; i hvor stor grad er jeg åpen for å møte «den rette»? Tinder er blitt en form for underholdning, mitt mest brukte mobilspill. Nye folk, nye impulser. Jeg kommer meg ut av mitt eget lille ekkokammer. Tror absolutt det er sunt å tre inn i andres hverdag. Det gir rom for analyse, både av meg selv og andre. Tinder er jo laget for å gi enkel tilfredsstillelse. Jeg går på tre dates i uken, og føler jeg får dekket noe av behovet for menneskelig kontakt.

Men det kan være at det gjør noe med muligheten for å danne seriøse relasjoner. Kanskje jeg ødelegger for meg selv ved å holde på slik. Jeg har kanskje tendenser til å være litt kynisk. Ha for høye krav. Og jeg tar jo notater på PC. Det er ikke helt den samme romantikken med en knust PC på gulvet.

Er jeg redd for å forplikte meg? Er jeg bare et klassisk eksempel på «commitment issues»? For en slitsom klisjé. Drar på en haug med dates for å ikke føle ensomhet, men tør ikke satse på noe hvor jeg risikerer å bli avvist. Om man aldri er villig til å satse, vil man heller aldri bli ordentlig avvist. En skuddsikker taktikk, eller hva?

Er det bare meg, eller er det en (u)kultur i dagens samfunn? Det er jo greiere om man kan legge skylden på samfunnet. Et kapitalistisk samfunn med fokus på effektivitet, «fast fashion» og selvrealisering. Det er ikke bare-bare å danne stabile relasjoner i et slikt individualistisk klima.

Essensen er vel at det ikke er så lett. Om det handler om mine problemer eller samfunnet, har ikke så mye å si. Jeg får begynne å ta notater for hånd, så kanskje jeg snubler over den store kjærligheten på vei til neste date.

Innlegget ble først publisert i Seksualitetsopplysningen sin spalte i Katarsis.