En ung jentes sorg og skolens betydning

– Ikke vær så redd for å gjøre feil eller si noe feil. Hun trenger bare at du er der og viser at du tåler dette du også. Til lysere tider kommer, skriver innleggsforfatteren. Illustrasjonsfoto: NTB/Scanpix

– Ikke vær så redd for å gjøre feil eller si noe feil. Hun trenger bare at du er der og viser at du tåler dette du også. Til lysere tider kommer, skriver innleggsforfatteren. Illustrasjonsfoto: NTB/Scanpix

Av

Sorg vekker mange reaksjoner. Hvordan kan «andre» møte ungdom som opplever sorg i livet sitt?

DEL

MeningerDa jeg var 14 år, døde min far av kreft. Selv om jeg visste han var syk og at behandlingen var avsluttet, følte jeg meg likevel helt uforberedt da han døde. Jeg forstod ikke hvordan jeg skulle klare å legge meg om kvelden når det ville medføre at jeg måtte våkne til en virkelighet som aldri mer skulle inkludere ham. Jeg satt på kjøkkengulvet og talte pusten min – inn – ut – mens jeg stirret på kalenderen. Jeg kunne ikke begripe hvordan tiden skulle fortsette å gå. At verden kunne være så brutal at den ville fortsette som før, uten ham.

I dag vet jeg at livet gikk videre. At han hadde rett da han sa det ville komme lysere tider. At det går an å bli lykkelig og ha det godt, uten at det ville bety at han mistet sin betydning. 22 år senere, bærer jeg ham fortsatt i hjertet mitt. Jeg skulle ønske jeg visste, den gangen, det jeg nå vet: «Du kommer til å tåle dette.»

Jeg har møtt mange barn, foreldre og familier i sorg. Alle sørger ulikt, alle har mistet en unik og uerstattelig person. På mange måter er vi alle til en viss grad alene i sorgen vår. Det er noe ved sorgen som andre aldri fullt og helt vil kunne forstå. Likevel er det noe som er felles. Noe jeg kjenner meg selv igjen i, noe jeg kjenner igjen i andre. Kanskje det jeg skriver nå kan gi gjenklang hos flere som er, eller har vært, ungdom i sorg.

Jeg husker det var vanskelig å være rundt andre på min egen alder. Om jeg skulle ha reist tilbake i tid til den 14 år gamle jenten, ville jeg ha sagt til henne at det gir mening at hun føler hun ikke lenger passer inn, fordi det føles som om ingen andre noensinne har opplevd akkurat dette. Det er forståelig at det ikke oppleves meningsfullt å snakke om uvesentlige ting som «alle andre» ungdommer tilsynelatende er opptatt av.

(Innlegget fortsetter under bildet)

Heidi Wittrup Djup, psykologspesialist og daglig leder for Klinikk for krisepsykologi AS

Heidi Wittrup Djup, psykologspesialist og daglig leder for Klinikk for krisepsykologi AS Foto:

Men jeg hadde formidlet at hun ikke må undervurdere støtten ungdom har å gi. «De er klokere enn du tror», hadde jeg sagt, «bare du gir dem en anledning». Kanskje jeg hadde spurt henne om hun er usikker på hva hun skal si til andre, på hva hun skal svare hvis noen spør hvordan hun har det, og om hun er redd for at hun skal bryte sammen i gråt. Hun hadde nok nikket. Da ville jeg hjulpet henne med å finne et språk for hvordan hun kan svare. Og skulle hun gråte foran andre, ville det gå helt bra. Bare prøv og se.

Så hadde jeg takket vennene hennes for at de alltid gikk etter henne når hun løp gråtende ut, og for at de brukte utallige timer av sin egen ungdomstid på å gråte sammen med henne.

Jeg hadde også sagt at også hun en dag må gi seg selv lov til å snakke om ting – som kanskje ikke er så viktige i den store sammenhengen, men som like fullt er en del av det å være ungdom. At hun ikke trenger å ha dårlig samvittighet eller lure på hva folk kommer til å si, dersom hun ler, deltar på fritidsaktiviteter eller gjør ting hun likte å gjøre før. Det betyr ikke at hun ikke lenger bryr seg eller at hun «sørger feil». Det betyr bare at hun har behov for en pause fra det vonde. Denne pausen trenger hun kanskje hjelp til å ta. Jeg hadde derfor minnet omgivelsene om at de må fortsette å invitere henne med, selv om hun er lei seg og selv om hun kanskje ikke sier ja.

Så hadde jeg spurt henne hvordan det går på skolen. Det er vanskelig å konsentrere seg. Hun sover dårlig, savner pappaen sin og bekymrer seg for alle hun er glad i som også er i sorg. Det er slitsomt å sørge. Jeg hadde sagt at hun ikke trenger å stille så høye krav til seg selv akkurat nå, og bedt de voksne være rause og vise forståelse for reaksjonene. Kanskje det er behov for litt tilpasning fra skolens side en tid fremover. Deretter hadde jeg takket lærerne for at de lot henne ha det vondt, tilbød henne samtaler, viste at de brydde seg, og for at de hjalp henne med å finne veien tilbake til livet.

Til slutt hadde jeg snakket med henne om hvordan hun har det med seg selv. Hun er så sint. Sint på dem som har foreldre som lever, sint på dem som er glade, sint på seg selv. Så får hun dårlig samvittighet fordi hun innerst inne vet hvor heldig hun er som fikk ha en så god far hos seg gjennom barndommen. Det er ikke alle forunt. Noen lengter etter foreldre de aldri fikk ha. Andre mister foreldre de har hatt et vanskelig forhold til eller som ikke stilte nok opp. For dem er sorgen ofte komplisert og ambivalent. «Jeg burde være takknemlig», tenker hun. Men det er ikke rart hun er sint. Sorg vekker mange reaksjoner. Man kan bli sint, utagerende, tilbaketrukken, ambivalent eller helt nummen. Det er helt i orden. Sorg har ingen fasit.

Ulempen med sinne, er at man kan få dårlig samvittighet eller skamme seg over å føle det slik. Men fordelen med sinne, er at det gir litt energi. Og det trengs nå. Kanskje det hjelper at jeg sier noe av det til henne. Eller kanskje det ikke hjelper i det hele tatt. Men det gjør det i alle fall ikke verre. Og akkurat det hadde jeg sagt til alle de andre. Det gjør det ikke verre. Ikke vær så redd for å gjøre eller si noe feil. Jenten på 14 år trenger bare at du er der og viser at du tåler dette, du også. At det ikke blir for mye sorg. At hun ikke er en byrde fordi hun selv bærer så tungt. Hun trenger bare at du holder ut – sammen med henne, og tidvis også på vegne av henne – til lysere tider kommer.

Innlegget ble først publisert på krisepsykologi.no

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags