Hver uke møter vi mennesker i krise. Jenter som kler av seg og står i bare trusen midt på gaten og er i fare for overgrep. Folk som ber oss om hjelp til å komme inn et sted å sove, for det er minusgrader ute og klærne deres er våte. Vi kan ikke ordne det for dem. Vi kan bare tilby en ekstra genser å tre utenpå. Det blir en søvnløs natt når vi kommer hjem, men vi har i det minste et hjem der vi kan ligge og lure på hvor den unge gutten i de våte klærne tok veien.

Vi har delt ut mat på gaten hver uke i snart åtte år. Vi snakker med de rusavhengige og hører hva de sier. Hva de mangler. I valgkampen har det ene politiske partiet etter det andre synset og ment om rusavhengige og hvordan man skal få bukt med problemet i Vågsbunnen. Mye av det politikerne sier er så fjernt fra virkeligheten at man kan spørre seg om de noen gang har sett en rusavhengig.

Frp vil for eksempel at politiet skal slå ned på kjøp og salg. De vil heller ikke ha brukerrom der folk kan få sette sprøytene sine under tilsyn. Det sistnevnte fordi det er som å si at det er greit å bruke narkotika. Tror Frp at rusavhengighet forsvinner når folk blir arrestert? Det er som å si at ingen er narkomane etter et visst klokkeslett. Det hadde jo vært fantastisk effektivt!

De som allerede bruker narkotika må ha det selv om det er en fare for at politiet kommer og tar de. Brukerrom skaper ingen narkoman.

Arbeiderpartiet mener de har gjort mye for denne gruppen, blant annet at rusavhengige skal kunne ha brukerdoser på seg. Men samme Arbeiderpartiet forbød oss å dele ut mat og klær i gangtunnelen ved MO Gyldenpris i forbindelse med åpningen av uteområdet der i 2020, og ville la politiet bruke hele verktøykassen for å få oss til å slutte.

Mange av de rusavhengige har ikke fast bolig – noen sover rundt på sofaer hos venner, en del bor på gaten og går opp i skogen og legger seg for natten. Ofte møter vi folk midt på vinteren som ber om en ekstra jakke eller ekstra genser fordi det er så kaldt å sove ute. De sier: «Hvis du sover ute, er du nødt til å være ruset for å holde ut». Det har både med kulden å gjøre, men også ensomheten.

Tenk å ikke ha et sted der du kan lukke døren og ha fred til å hvile. Tenk å ligge alene ute i skogen om natten i bare klærne dine. I alle husene rundt deg, er familier som ligger godt i sengene sine. Kan du tenke deg den grusomme følelsen av å være helt alene? Da er det ikke vanskelig å skjønne at rusen blir din beste venn.

Å slutte med rus kan være tøft, men det er langt fra umulig. Problemet er at når de er avruset, har de ingen rundt seg.

May Abinda

Nå er det mange som sitter klare for å skrive kommentarer under her: De har valgt dette! De kan takke seg selv fordi de har oppført seg dårlig og ingen vil ha kontakt med dem!

Ja, klart noen startet selv fordi narkotika virket spennende. Kanskje med hasj, så måtte de ha noe sterkere og forsøkte noen tabletter og plutselig var de hekta. Men mange havnet inn i dette fordi foreldrene ga dem narkotika når de var barn/ungdom for at de skulle være rolige og stille. Og ikke minst har mange psykiske lidelser de ikke fikk riktig hjelp for, og endte opp med å selvmedisinere.

Men ingen av dem har tenkt at de skulle bli narkoman når de ble stor. Ting er ikke sort/hvitt. Rusavhengighet er en sykdom som ødelegger livet både til den som er avhengig, men også til deres familie og venner. Klart de må ta avstand fra den som ruser seg. Men når den avhengige har avruset seg, trenger de et nettverk. Det er her jeg mener vi alle kan ta et ansvar.

Å slutte med rus kan være tøft, men det er langt fra umulig. Problemet er at når de er avruset, har de ingen rundt seg. Da kommer ensomheten. Og da vender de tilbake til rusen og de vennene de har der.

For mange finnes det ikke et alternativ. De er utstøtt fra samfunnet. De kan ikke gå inn og sette seg på en kafe i sentrum for eksempel – de blir jaget ut. Det er klart man ikke kan ha rusede mennesker på en kafe, men det er ikke nødvendig å jage dem hvis de oppfører seg bra og betaler for seg som alle andre.

La de få en sjanse til å kunne skape seg et vanlig liv. Og kanskje starter det akkurat den dagen, på din kafe. Kanskje akkurat den dagen fikk de en ny venn som gjorde at de ble inspirert til å ta tak i livet sitt og komme seg ut av rusen. For det er ikke alltid så mye som skal til. Et lite lysglimt av håp.

Flere har lagt seg inn til avrusing fordi de har som mål å få lov til å være med oss og dele ut mat. Det skal ikke mer til. Noe der fremme å strekke seg etter. Og en dag lykkes de.

En start for å bedre situasjonen, er først og fremst at helsevesenet tar grep. Det er mye psykiatri i dette miljøet. Kanskje trengs det utvidet bruk av tvang når folk ikke skjønner sitt eget beste. Vi vet også at mange av denne gruppen ber om hjelp og ikke får det.

Når de får hjelp bør der også være hjelp etter at avrusingen er ferdig. De bør få botrening mens de er på avrusing. Når de kommer ut, bør det være boliger tilgjengelig slik at ingen må reise rundt på forskjellige sofaer der de eneste tilgjengelige jo er blant gamle venner som ruser seg.

Så må det følges opp med det sosiale. Det må være en plan der vedkommende får et nettverk av venner som ikke er i rusmiljøet. Da tenker jeg at vi allerede har en fin mulighet med for eksempel det brukerstyrte Huset. Hva om Huset hadde hatt kvelder der de inviterte både folk i rusmiljøet og folk som ikke ruser seg slik at det kunne skapes vennskapsbånd på tvers av hvem som ruser seg og ikke.

Det finnes mange engler i systemet i helsevesenet, hos politiet og andre instanser, men de er bundet og styrt av politikere som ikke aner hva de snakker om. Å straffe syke mennesker er ikke veien å gå. Hjelp dem ut av elendigheten.

Mer fra debatten: