Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Fastlegeordningen kom i 2001. Den er hjemlet i Lov om helse- og omsorgstjenester i kommunene. Kommunene har dermed et lovbestemt ansvar for å sørge for en forsvarlig fastlegeordning.
Formålet med ordningen var å sikre alle personer i Norge en fast allmennlege. I tillegg til en løpende kontakt med pasienten skulle fastlegen spille rollen som portvakt til spesialisthelsetjenesten hvor pasienten kunne gis et behandlingstilbud utover hva fastlegen kunne tilby. Men det har ballet på seg.
I starten hadde fastlegene relativt kontroll over egen arbeidssituasjon og arbeidsmengde. Fastlegen var typisk en privat næringsdrivende og inntekten var relativt bra. Etter hvert har arbeidsmengden økt: eldre pasienter, økte forventninger til behandlingsmuligheter fra pasientene og digital tilgjengelighet. Økte krav fra sykehus og spesialisthelsetjenesten om overføring av oppgaver etter «samhandlingsreformen». Økte forventninger fra blant andre kommunen, Nav og hjemmesykepleie. I tillegg kommer pålegg om legevakt i deler av landet – på toppen av en allerede lang arbeidstid, i det som for andre er fritid.
Det faste tilskuddet per pasient har ikke på langt nær økt like mye som arbeidsmengden. Det er forventet at dagens fastleger har reagert på utviklingen.
I flere kommuner øker andelen ledige hjemler som fastlege. Nå er over 20 prosent vikarer og mye tyder på at utfordringer som følge av legeavgang er til stede i flere kommuner, også i Bergen. Dette gjør at stadig flere ønsker seg vekk fra fastlegepraksis, og færre ønsker seg inn.
Ernest & Young og Vista Analyse evaluerte fastlegereformen og leverte rapporten i 2019 (jeg deltok i analysen). Vi beregnet at vel 15 prosent av fastleger som begynte i 2010 hadde sluttet etter fire år. Analyser vi gjorde på data for senere oppstartsår, indikerte at etter fire år ville om lag 50 prosent ha sluttet.
Ordningen med at innbyggerne har en fast lege å forholde seg til over tid, med formålet om å skape et tett bånd mellom primærlege og pasient, er under press. Fastlegen blir ikke så fast som en hadde sett for seg i 2001.
Det kan bli flere nyinnflyttede til en kommune som ikke finner noen fastlege. Alternativet kan da bli å oppsøke legevakten i byer eller de private tilbudene som Volvat. Det kan over tid føre til et todelt helsevesen, et privat for de med god råd og et offentlig for de med dårligere råd.
Andelen unge fastleger i 30-årene har økt fra 21,9 prosent i 2001 til 27,6 prosent i 2020. Andelen kvinnelige fastleger har på samme tid økt fra 28,8 prosent til hele 45,8 prosent. Det er i ferd med å bli et kvinneyrke og reflekterer at det i stigende grad er kvinnelige medisinstudenter. Fastlegene har blitt yngre og er mindre trofaste til ordningen.
De nyutdannede er i en etableringssituasjon. Langt de fleste fastleger er personlig næringsdrivende, men andelen på fastlønn øker noe. Fra 12,7 prosent i slutten av 2018 til 14,8 prosent i 2020. En hovedutfordring er at næringsdrift ikke lenger er attraktiv nok. Den gir ikke nok inntjening innenfor en normal arbeidstid til å dekke utgifter og sitte igjen med en rimelig inntekt. Problemet med å være personlig næringsdrivende er ifølge intervjuer som E & Y og Vista Analyse gjorde, også fravær av sosiale ordninger ved barns og egen sykdom, pensjonsordninger og problemer knyttet til om de får solgt praksisen sin til en akseptabel pris. I den forbindelse er beslutningen i byrådet i Bergen om å innføre en tilbakekjøpsgaranti for fastlegehjemler et mulig tiltak som kan få flere unge nyutdannede leger, i hovedsak kvinnelige, til å ta sjansen på etablere seg som personlig næringsdrivende.
Hvor er helsetilbudet vi så sårt trenger?
Med en slik garanti har en mulighet til å unngå store tap når en velger å selge seg ut, for så å begynne i en annen jobb. Det er en økonomisk risiko å starte opp eller overta en fastlegepraksis så tilbakekjøpsgarantier, men også økte basistilskudd, kan gjøre at flere blir næringsdrivende fastleger som også holder lenger ut.
Regjeringen tester en primærhelseteammodell hvor leger, sykepleiere og helsesekretærer arbeider sammen. Sykepleierne tar mer av arbeidet med å følge opp pasienter med langsiktige plager. Mitt inntrykk er at noe av dette foregår allerede, men det kan jo være at en mer programfestet teammodell for allmennlegetjenesten vil hjelpe på å holde oppe fastlegene.
Det er også mulig at noe av svaret for å ha en bærekraftig fastlegeordning ligger i å tilby flere en kommunal jobb med fast lønn, med garanterte pensjonsordninger og med en mer avklart og avtalt arbeidstid og rolle. Et slikt skifte vil medføre økte utgifter for kommunene og bety økte statlige overføringer. Lønnskravene fra kommende fastleger på fastlønn kan bli drøye. Lønnen skal konkurrere med den inntekt de kunne hatt som personlig næringsdrivende og den lønnen og arbeidsbelastningen de kan få i andre jobber, spesielt i private legesentre og i spesialisthelsetjenesten.
Uansett hva en gjør vil det koste. Men det er kanskje det som skal til for å beholde fastleger tilgjengelig for folk flest.
En varm hyllest til vårt helsesystem
