Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
For oss som husker Alta-aksjonen, med skadevirkningene den hadde på tilliten mellom makteliten og store deler av opinionen, er det forbløffende å registrere hvor uvillig det norske maktapparatet har vært til å lære av sine feil. Et nytt skisma er under full oppseiling, langs nøyaktig den samme konfliktlinjen: urbefolkningens rettigheter kontra etablissementets umettelige energibehov.
Men den store forskjellen fra tidlig åttitall er at samene denne gangen har et fjellstøtt rettsgrunnlag for sin protest. I ryggen har de en enstemmig Høyesterett, attpåtil samlet i storkammer. Regjeringen har nektet å forholde seg til Fosen-vedtaket, og sittet på hendene i fem hundre dager. Det gjør denne saken til en krise som berører selve fundamenter som vårt samfunn er tuftet på.
Skjønner ikke Støre & co. hvilket grunnskudd rettssikkerheten er gjenstand for, når staten åpenbart ønsker å se bort fra, og bevisst undergraver en krystallklar høyesterettsdom? Hva blir det i så fall igjen av maktens treenighet? De demonstrerende samene gjør det norske fellesskapet en kjempetjeneste. Vi har rett og slett ikke råd til å la regjeringen komme seirende ut av denne konflikten.
Unnskyldningen som ikke kom på tale på onsdag, hveses frem mellom sammenbitte tenner på torsdag.
Erling Gjelsvik
Begrunnelsen for vindkraftutbygging er klimakrisen. Fosen-saken er et uttrykk for klimafundamentalismen i et nøtteskall. I «klimamålenes» hellige navn settes alle andre hensyn til side. Natur og miljø raseres. Lov og rett ignoreres. Staten dømmes for å ha forbrutt seg mot urfolks rettigheter, men likevel nekter regjeringen å bøye av. Den fortsetter sine krumspring og forhalingstaktikker, åpenbart uten vilje til å gjøre det åpenbare når et lovbrudd er begått: rette opp feilen ved å fjerne turbinene.
Vi kjenner jo stat og kommunes natighet idet en ussel brygge er satt opp uten nødvendige løyver. Men når et tusen ganger større og mer miljøødeleggende inngrep gjøres på rettsstridig grunnlag, med staten som synderen, har pipen en ganske annen lyd. Her skrives det ikke ut dagbøter, nei. En slik statsautorisert lovløshet, for å tvinge gjennom regjeringens overordnede mål, gir assosiasjoner til land vi ikke liker å sammenligne oss med. Er Norge en bananrepublikk?
Høyesterett var klinkende klar. Nå må vi være tydeligere
Ubehaget blir jo ikke akkurat svekket ved at det er en etnisk minoritet som valses ned av statsmakten. Dette er kjernen i et maktmisbruk som hører hjemme i bananrepublikkenes sfære, attpåtil belemret med et betydelig innslag av dobbeltmoral. I årevis har den norske staten pøst milliarder inn i Brasil, med en dobbelt agenda: å bevare den artsmangfoldige regnskogen som en av klodens viktigste klima-stabilisatorer, og samtidige hindre at urbefolkningen blir fordrevet fra sine hevdvunne territorier. Ledsaget av moralsk indignasjon fra offisielt norsk hold, opphøre støtten under det naturødeleggende og urfolksfiendtlige Bolsonaro-regimet.
Men på hjemmebane har altså våre styresmakter bedrevet en tilsvarende politikk overfor reindriftssamer. Storsamfunnet eter seg inn på urfolkenes enemerker – etter mønster av Bolsonaro, og med omtrent den samme begrunnelsen. Flertallets behov må gå foran.
Problematikken rundt reindriften fører tankene hen på en av de største økologiske og humanitære katastrofene i historien. Bison var forutsetningen for livsstilen til urbefolkningen på prærien i Nord-Amerika. Da den amerikanske regjeringen ville klargjøre disse landområdene for storstilt jordbruk, ble bisonflokkene rett og slett utryddet. Den regulære nedslaktingen av mennesker spilte også en rolle, men i all hovedsak ble urinnvånerne knekket ved at statsmakten fjerner livsgrunnlaget deres.
Den visuelle forsøplingen er det største inngrepet
Reinen er Norges bison. Reindrift og vindkraft lar seg ikke forene. Det er dårlig nytt for klimaekstremistene. Et kart over tamreinens beiteområder viser, dersom Høyesteretts syn skal være rådende, at det kan bli praktisk talt umulig å bygge ut vindkraft i store deler av landet nord for Trondheim.
Folk som lever i pakt med naturen har lenge varslet om de mange negative konsekvensene av vindkraftutbygging. Av myndighetene, i kompaniskap med overtente lobbyister for industrien, er de i en årrekke blitt systematisk ignorert. Turbinparkene på Fosen, som i disse dager får en svekket rødgrønn-regjering til å steike i sitt eget fett, er en følgefeil helt tilbake til Stoltenberg II. SV hadde miljøvernministeren, og den selvtilfredse snublefoten Erik Solheim ga grønt lys for konsesjon mens konflikten med reindriftssamene fremdeles pågikk. Han hadde ingen andre perspektiver enn et naivt ønske om å fremskaffe mer «fornybar».
Så sent som i 2015 var det tidligere regjeringspartiet en sterk tilhenger av industrianleggene på Fosen. Nå sier påtroppende leder Kirsti Bergstø at hun «har bedd Vårherre om å gje regjeringa klarsyn». I sin kuvending er SV bare en av mange grupperinger som møter seg selv i døren. Fra å være et klimavennlig venstreside-alternativ til fossil energi, har vindkraft på land mistet all vind i seilene. De enorme skadevirkningene har begynt å demre for stadig flere.
Det er nesten ynkverdig å se på hvordan målbevisste demonstranter driver Arbeiderpartiet fra skanse til skanse i denne saken. Unnskyldningen som ikke kom på tale på onsdag, hveses frem mellom sammenbitte tenner på torsdag. Det samme gjelder ordet menneskerettigheter: sitter fast i halsen den ene dagen, sies med pipestemme den neste.
Det er lov å håpe at vi her ser begynnelsen for avviklingen av all landbasert vindkraft. Ødeleggelsen av natur og landskaper er et overgrep ikke bare mot samene, men mot oss alle. Utallige nordmenn, særlig i distriktene, får livskvaliteten sin forringet av vindturbiner.
