Et liv med blå toner

    Artikkelen er over 3 år gammel

    Arle Hjelmeland er bygningsingeniøren som heller satset på blues.

    DEL

    LYDEN AV LIVET56-åringen har endelig gjort bergenser av seg – etter mange år med pendling mellom hjemstedet Førde og Vestlandets hovedstad.

    Lei av disco

    Han har fortsatt tilknytning til Sunnfjord, blant annet med eiendom han leier bort. Men Bergen er den musikalske basen. Det har det egentlig alltid vært.

    – Jeg spilte aldri i noen faste band før jeg flyttet hit for første gang i 1979 for å ta forberedende på universitetet, sier Arle Hjelmeland.

    – Jeg var vel for sær for mine musikalske kompiser hjemme i Sunnfjord. Der var det Deep Purple som regjerte på store deler av 1970-tallet. Jeg likte dem, jeg også. Men så ble jeg mer og mer opptatt av blues og soul, som jo var «svart» musikk fra Amerika.

    Tidlig på 1980-tallet vendte Arle Hjelmeland tilbake til Bergen. Denne gang for å utdanne seg til bygningsingeniør på ingeniørhøyskolen.

    Her gikk han stadig på leting etter obskure plateutgivelser på butikker som Apollon og Toots, og det var på sistnevntes inngangsdør at han leste om et arrangement «for alle som var lei av disco».

    – Det var på Brann-kroen i Kaigaten. Der ble jeg kjent med rock- og bluesentusiastene Bård Ose og Knut Kvamme. Den kvelden ble det spilt plater av Rolling Stones og Johnny Winter, husker jeg. Og vi tre fant tonen med det samme.

    Black Jack

    Så da trommis Bård Ose inviterte den vordende bygningsingeniøren med som vokalist i sitt band, Black Jack, kastet Arle Hjelmeland seg ut i låter fra Stones-katalogen.

    – Bård var også med da jeg startet den aller første utgaven av Good Time Charlie i 1982. I tillegg var det Lars Olav Grytli på bass og Øyvind Halvorsen på gitar.

    – Da ble det mer Howlin' Wolf og de karene der, med et lydbilde inspirert av platene på Sun Records.

    – Hvor lenge varte denne besetningen?

    – Ikke så lenge. Vi var vinyljunkies, hele gjengen. Nerder uten å være klar over det, kanskje, ler han.

    – Folk sluttet, og nye kom til. Vi lette etter mer ukjente, men gode låter fra den amerikanske sangskatten. Good Time Charlie skulle jo være et motstykke til all bluesrocken. Og vi fikk veldig god respons helt fra starten av.

    – Var det derfor dere alltid opptrådte velkledd, og helst i dress?

    – Våre musikalske helter gjennom blueshistorien hadde stil. For en svart bluesmusiker var det viktig å vise at han var profesjonell og hadde råd til å dresse seg opp.

    – Jeg har alltid ment at du skulle kunne se hvem som var musikere, og hvem som var publikum. Vi ville dessuten at konsertene skulle være varierte. Vårt uttrykk var ikke endeløse låter med lange gitarsoloer.

    – Vi ville ha en regi på låtene våre, uten å miste den musikalske friheten, sier Arle Hjelmeland, og legger til:

    – Et av våre mål var å vise bredden i blues- og soulhistorien. Det er et hav å ta av.

    Myter og musikere

    Medlemmer kom og gikk. Men det er ifølge sjefen en myte at det alltid har vært stor gjennomtrekk i Good Time Charlie.

    – Johnny Augland var for eksempel med i ti år, fra 1988–1998. Vi to turnerte også mye for Rikskonsertene med programmet «Boogie og Blues i eit skulehus».

    – Og dagens gitarist, Steinar Karlsen, har vært med siden 2003. Han er fra Eikefjord og første gang vi møtte ham på en skolekonsert, fikk vi helt hakeslepp. Steinar var god, allerede da, bare 15 år gammel.

    – Men det er et faktum at listen over tidligere bandmedlemmer er lang?

    – Jo da, men husk på at Good Time Charlie har holdt det gående i over 30 år. De første 15 årene var medlemmene også spredt over deler av landet. Det er naturlig at det har vært utskiftninger.

    – Har det musikalske uttrykket forandret seg mye underveis?

    – Når det kommer nye folk, så kommer det også nye ideer. Så det har vært en spennende utvikling. Men uten at vi har mistet vår egenart. Amund Maarud sier for eksempel at han i løpet av få sekunder kan høre at det er oss.

    Barneblues

    Mellom slagene med plater, turneer og konserter har Arle Hjelmeland hatt tid til å bygge restauranten Pikant i Førde, som han nå leier ut.

    I tillegg har han plukket fra hverandre en gammel tømmerhytte i Sunnfjord og satt den opp igjen i opprinnelig stil – men med moderne kvaliteter.

    – Når jeg er Sunnfjord, er jeg stort sett på hytten. Så har jeg samboer i Bergen med hus og flott atelier i kjelleren. Jeg kan jobbe like godt begge steder.

    De siste årene har vært både kreative og artige, mener han, med samleplaten «In Sugartown» i 2013 og «Diamonds» i 2014. For ikke å snakke om barneplaten «Draumeblues og blåsus» med egen musikk- og aktivitetsbok.

    – Det gir meg så utrolig mye å spille for de aller yngste, i barnehager og skoler. Når jeg i tillegg får synge på min egen dialekt, er det ekstra givende.

    – Er det vanskelig å skrive på norsk etter alle årene med engelske tekster?

    – En overgang var det nok. Men jeg liker å utfordre fantasien. I «draumeblues» er det meste mulig, med ville påfunn og humor. Jeg jobber veldig mye med tekstene. Derfor er det så moro at mange av de yngste som vi besøker har lært seg sangene våre.

    Arle Hjelmelands egne barn er også av det kreative slaget.

    Yngstemann, Jakob spiller trommer og gitar. Tiril i midten jobber som fotograf. Og eldstejenten, Thea har sin egen karriere som musiker og artist.

    Musikalske helter

    Selv har Arle Hjelmeland lært mye av alle dem han har fått spille med. En spesiell kar peker seg likevel ut.

    – Hubert Sumlin. Howlin' Wolfs faste gitarist. Jimi Hendrix sitt store forbilde. Vi fikk dra på to turner med Hubert Sumlin. Hans ferdigheter og lekende tilnærming til musikk, gjorde stort inntrykk.

    – Lowell Fulson og Pinetop Perkins er to andre helter som jeg har vært så heldig å få spille med.

    – Hvilke fremtidsplaner har du?

    – Vi jobber med oppfølgeren til «Draumeblues og blåsus». Den skal være ferdig til høsten. Så kommer det ny Good Time Charlie-plate til neste år.

    – Hele bandet bidrar i prosessen. Vi gjør alt selv, og utformer både plater og bøker. sier Arle Hjelmeland.

    Tre på tampen

    Første plate du kjøpte?

    – Det gikk mest i kassetter den første tiden. Jeg kopierte en masse plater over på kassett. De første jeg kjøpte hjemme i Førde, da jeg var 12-13 år, var «Janis Joplin In Concert». og Peter Green's Fleetwood Mac. Danske Savage Rose kjøpte jeg også tidlig. Den første bluesplaten var «Electric Mud» med Muddy Waters.

    Låten du gjerne skulle ha skrevet?

    – «Suffering With The Blues» av Little Willie John. «You're So Fine» av The Falcons.

    Artisten du aldri går lei?

    – Little Walter. Little Willie John. Smiley Lewis. Så må jeg også ha med Howlin' Wolf.