Et tveegget sverd

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

Makabert nok er vestens edle hensikter en sterkt medvirkende årsak til flyktningekatastrofene i Middelhavet, skriver Erling Gjelsvik i dag.

DEL

MeningerSerien av forlis i Middelhavet fortsetter å forferde oss. Sjølik skylles i land på europeernes badestrender, uten at det later til å ha avskrekkende effekt på desperadoene som står i kø for å skipes ut fra Libya.

Kanskje det mest makabre elementet i situasjonen er dette: Faktisk ligger den vestlige verdens edle hensikter til grunn for dødsårsaken. Uten asylinstituttet, og de forventningene det skaper hos både krigens ofre, de politisk forfulgte og de økonomisk elendige, ville flyktningestrømmen mot Europa ikke ha hatt noe realistisk fundament.

Bordet fanger. Det internasjonale godhetsregimet, som av forståelige grunner oppsto i ruinene etter annen verdenskrig, begynner for ramme alvor å høste det som ble sådd. Asylretten, som de fleste av oss anser som et ubetinget gode, viser seg med stadig større tydelighet å være et tveegget sverd. Håpet driver mange i døden. 

Den politiske sprengkraften i problematikken er fascinerende. I månedsvis har sedate Norge vaklet på randen av regjeringskrise, bare på grunn av skjebnen til en håndfull familier med «lengeværende barn». Samtidig går altså den ene plimsolleren etter den andre til bunns i Middelhavet, og tusenvis av mennesker drukner. De som berger seg, blir nye kasteballer i en runddans av aksept og avvisning som får mottakerapparatet i land etter land til å knele. Det skal bli spennende å se hvordan kommune-Norge vil håndtere lokaliseringen av Arbeiderpartiets ti tusen syriske kvoteflyktninger, et overbud som åpenbart først og fremst handler om å spenne beinkrok for Segway-regjeringen.

Det hører med til bildet at selve utspringet for dagens akutte flyktningkrise langt på vei er skapt av lederskapet i den vestlige verden – begrunnet, som alltid ellers, med de edleste motiver. Når store ord kommer til anvendelse i storpolitikken, er det virkelig fare på ferde.

Ingen vil benekte at Saddam Hussein og Muammar Gadaffi var drittsekker. Men i lange perioder var de VÅRE drittsekker: brikker som de vestlige stormaktene hadde glede av i det geopolitiske spillet for å holde en vond og vanskelig verden i sjakk. Likevel ble Saddam gjort til bondeoffer av George W. Bush, som ikke akkurat var noen Magnus Carlsen. Og da Gadaffi ble «tatt ut», var norske luftvåpen blant de fremste instrumentene.

Heller ikke dét et sjakktrekk å skryte av, når vi ser hvilket anarki den internasjonale intervensjonen har utløst: I diktatorens fravær har islamske ekstremister fått et stadig sterkere fotfeste bare noen fattige sjømil fra Europa, samtidig som menneskesmuglerne kan operere fritt.

Destabiliseringen av Midt-Østen og Nord-Afrika, i kjølvannet av vestlige krigseventyr i Irak, Afghanistan og Libya, får stadig større og mer uforutsigbare ringvirkninger. Amerikansk og europeisk – inkludert norsk – «idealisme» har sin pris. For lengst er den tiden forbi da Norge kunne briske seg med å være en uskyldsren fredsnasjon i utkanten av verden. Vår hjemlige gul-blå, rød-grønne og blå-blå krigspolitikk har gitt sitt bidrag til at mange uskyldige liv fortsetter å gå tapt. Og enorme menneskemasser er satt i bevegelse.

I og med at Norge har en betydelig del av ansvaret for denne situasjonen, er det ikke mer enn rett og rimelig at vi gir et tilsvarende bidrag til å bøte på miseren. Men på hvilken måte? Selv det å ta imot så mange som ti tusen syrere er jo ikke mer enn et musepiss i havet.   

Asylinstituttet er blitt stadig mer porøst. Det mister legitimitet på grunn av de mange asylantene som seiler under falskt flagg, i kombinasjon med utilstrekkelige returmuligheter. I tillegg har altså migrasjonskrisen fått et masseomfang som gjør at tungrodd individuell behandling, inkludert ankemuligheter i flere instanser, skaper uoverkommelige propper i systemet. Ikke minst med det resultatet at barn blir værende over år.

Håndteringen av flyktningestrømmene skriker etter nytenkning. Fra flere hold er det tatt til orde for å opprette regulære «flyktningestater» under FNs kontroll, altså samfunn innenfor rammene av en mer permanent og variert struktur enn en transittleir. Under ingen omstendigheter kan galskapen i Middelhavet fortsette. Altså er det er ikke utenkelig at en såpass drastisk løsning vil tvinge seg frem. Om så skulle skje, burde Norge kunne gå inn med betydelige midler.

Men motforestillingene er åpenbare. På slike betingelser er det ingen enkel sak å skape et funksjonelt fellesskap, ikke bare en getto. Hvor harmonisk ville sameksistensen bli, dersom vidt forskjellige grupper og nasjonaliteter skulle ristes sammen under såpass ugunstige auspisier? Strandete lykkejegere og krigstraume-slitere er neppe noen ideell kombinasjon.

Hovedproblemet, som vi kjenner så altfor godt fra første og eneste gang da FN konstituerte en stat, er å finne egnet territorium. Selv de mest ugjestmilde strøkene på kloden har en tendens til å være bebodde. Å bøte på urett for noen blir gjerne et overgrep mot andre. 

Og slik skapes kan hende en ny bølge av flyktninger.