Påskeaften var de tre første arbeidsdagene på sykehuset Ospedale Bolognini fullført.

Jeg må innrømme at den helt store påskefølelsen ikke var til stede. Det er kanskje like greit, ellers hadde kanskje savnet etter de hjemme blitt større.

Cathrine og jeg, som begge er anestesisykepleiere, jobber sammen på operasjonsavdelingen som nå har blitt en intensivavdeling. Sammen med oss er også Solveig, som er anestesilege.

Det er godt å være flere fra Norge sammen. Vi har blitt svært godt mottatt i avdelingen, men det er noe språkproblemer. De snakker ikke mye engelsk og vi snakker heller ikke så mye italiensk … Selv om vi begge parter lærer noen nye gloser hele tiden.

Ellers bruker vi appen «SayHi», hvor vi kan snakke inn i mobilen, så oversetter den. Litt «Google Translate-språk» blir det. At mobilen er pakket inn i plast for å hindre smitte hjelper heller ikke, men det funker til en viss grad.

Les også

Helseteamet i Nord-Italia: – Vi ofrer kanskje påsken vår, men det er et ubetydelig offer

Medisinene er heldigvis, for det meste, de samme vi bruker i Norge. Ventilatorene, respiratorene og pumpene har også ganske så universelle innstillinger, så det går veldig greit.

Vi er jo dessuten sykepleiere med lang erfaring, så overvåkning, pleie, omsorg og stell, det kan vi! Det er veldig fint å kunne stå med disse, som er de sykeste av de syke og gi god basal sykepleie.

(Fortsetter under bildet)

En av pasientene som er her nå, er over den verste krisen og er et lyspunkt i avdelingen. Mange av dem som ligger her har ikke så god prognose. Han er våken og følger med, blinker med øynene og ser på oss. Han har ligget inne i flere uker, og konen har ikke kunnet se ham hele denne tiden.

I går ringte de med Facetime hjem til hans kone, og ekteparet fikk se hverandre for første gang på veldig lenge. Det var ikke et tørt øye blant alle pleierne.

Sykepleierne her er, på samme vis som oss, kastet inn i intensivbehandling av pasienter. De jobber til vanlig med anestesi på operasjoner. Men de gjør en strålende jobb og har hatt en bratt læringskurve de siste månedene.

Vi lærer masse av dem og vi bidrar til at de får en roligere vakt, med mulighet for pause og ikke minst bare sette seg ned og hvile bena.

Til tross for et enormt arbeidspress over mange uker, smiler de og er utrolig vennlig. Alle, uten unntak, takker oss for at vi har kommet for å hjelpe.

Ikke alle vil prate engelsk i starten, men slipper opp etter hvert. Det er tross alt god stemning i gruppen, noe som er viktig for å holde motet oppe.

En sier at hun er så lei seg for at hun ikke kan ta oss med ut og vise oss vakre Bergamo, spise god italiensk mat og dele en flaske vin. Vi lover å komme tilbake når koronamarerittet er historie. Hun får tårer i øynene og nikker til svar.

Når vi drar hjem fra jobb, står det folk på terrassene utenfor sykehuset og vinker, tar seg til hjertet og roper «grazie.» Langs veien henger en hjemmelaget plakat, der står det «grazie». Da vi kom tilbake på hotellet og hadde debrief i hagen, kom en pakke med kake til oss. Nok en takk fra Bergamo. Det er fantastisk å få hjelpe et så takknemlig folk.

Innlegget ble først publisert på Janeckes blogg, og gjengis med tillatelse.