Chriss Martin Knappen

Chriss Martin Knappen Foto:

Blodig alvor

– Det var ikke dette jeg hadde tenkt å bruke sommeren til.
Kai Svellingen FlatekvåL
Av
Publisert
DEL
– Det var ikke dette jeg hadde tenkt å bruke sommeren til.

Chriss Martin Knappen (39) ser nedover den venstre armen sin. Den henger livløs og lammet fra skulderen. I fanget ligger hånden stille, fingrene urørlige. Han ser stygt på dem.

Tydelig irritert prøver han å få hjernen med på å bevege tommelen, men ingenting skjer.

– Føkk!

(Saken fortsetter under videoen).

    – Infernalsk vondt i hodet

    Vi er på rehabiliteringsklinikken på Nordås, noen kilometer i retning Flesland fra Bergen sentrum.

    Det er 17. juli sommeren 2015 og fjerde gang vi møter Chriss Martin Knappen. Snart tre uker er gått siden 39-åringen holdt på med å rive en murvegg i stuen hjemme hos sin bestemor i Øygarden.

    – Etter arbeidsøkten tok jeg meg noen pils og et boblebad, forteller han.

    Sykepleier Gunn Kristin Eide sørger for at Chriss Martin ikke fryser. Det er bare noen timer siden han ankom Rehabilitetssenteret på Nordås.

    Sykepleier Gunn Kristin Eide sørger for at Chriss Martin ikke fryser. Det er bare noen timer siden han ankom Rehabilitetssenteret på Nordås. Foto:

    – Da fikk jeg så infernalsk vondt i hodet at jeg tenkte at her må det være noe alvorlig galt. Det var massivt smertefullt på en måte som jeg aldri før har kjent. Så jeg ringte til AMK. Mens jeg sto i telefonen så jeg i speilet at ansiktet hang ned på den ene siden. Så besvimte jeg.

    Knappen ble rushet til Haukeland universitetssjukehus. Diagnosen viste seg å være hjerneslag, nærmer bestemt hjerneblødning. Den vanskeligste formen for slag, med en – ifølge sykehuset – dødelighet på 60 prosent et år etter slaget.

    For Knappens del bar det rett på operasjonsbordet. Det gjør det bare for et fåtall. For operasjon er ofte ikke et reelt alternativ ved blødning. Etter flere døgn i kunstig koma, våknet Knappen til sin nye hverdag.

    Siden har han latt BA følge seg på veien tilbake til livet.

      – I will survive!

      Første gang vi møter Knappen, 5. juli denne sommeren, er det en tydelig preget – ung mann til hjerneslagrammet å være – som ligger i sengen. Han er på sterke smertestillende medisiner, og har et stort plaster på høyre side av pannen. Det høyre øyet kniper han igjen, som om lyset er for skarpt.

      – Hvordan føler du deg?

      – Som jeg ser ut. Tygd og spyttet ut, sier Chriss Martin Knappen og lukker begge øynene et øyeblikk, som for å sove, men er tilbake i neste sekund.

      – Men jeg har vært med på tøffe ting før. Kreft i skjoldbruskkjertelen, sier han og med øynene lukket viser han frem arret som går ned på hver side av halsen mot brystbeinet.

      – Men såret i hjertet er det ingen som kan sjå, sier Chriss, og smiler skjevt.

      – Det er det de sier, er det ikke?

      Det er vanskelig å vite om han er alvorlig eller spøker, om det er de smertedempende medisinene som snakker, eller om det er humoristen og sceneartisten som allerede er i gang igjen.

      For han omtaler seg som selvstendig næringsdrivende i showbiz. Blant annet har han opptrådt i ulike sammenhenger som sitt alter ego, divaen, Belinda Glava, men han har også jobbet som frisør og stylist.

      – Jeg skal tilbake, sier han og bryter ut i sang fra sykesengen:

      – «I will survive», går rett over i «Its the Final Countdow – dululu-lu»!

      Så hytter han høyrearmen i været, mens øynene fortsatt er lukket som til innsovning.

      Han tar tilstanden med tilsynelatende optimisme, men er også tydelig irritert.

      – Jeg har så nedsatt førlighet på venstre side, at jeg må ha hjelp til alt mulig. Jeg får jo faen meg ikke lov til å pisse engang, uten et dekret fra FN om toalettbesøk.

      – Hva sier legene om utsiktene dine?

      – De sier at det kan bli bra, men at jeg har mye arbeid foran meg. Så sommeren går i alle fall med til jobbing med dette her. Det er jævlig irriterende.

        – Det går tregt!

        Så går dagene. For Chriss Martin Knappen handler det foreløpig mest om å holde ut smerten. Små øvelser, men mest av alt om å la kroppen lege seg selv, under oppsyn av leger og sykepleiere på akuttavdelingen på Haukeland. Lyspunktet er at det snart bærer videre til Rehabiliteringsklinikken på Nordås.

        – Det ser jeg frem til. For å si det sånn, når det bare er «Hurtigruten» på TV, går tiden tregt her, sier Knappen, og tar seg plutselig til hodet.

        En rie av smerter river tydelig i kroppen.

        – Det er disse metalljekslene som de har spikret inn i såret og ned i hodet, sier Knappen, og snakker om stiftene brukt for å klipse sammen såret i stedet for å sy.

        – Det er som fire illsinte hamstere biter seg fast.

          – My parade!

          Et par dager senere er vi med en noe mer oppspilt Knappen, liggende i ambulansen. Han er på vei videre til Nordås og rehabiliteringen.

          – Det er fint å være på vei. Bare det å kjøre bil. Nå er det bare «one way ahead», ha det bra Haukeland!

          Langs hans side ligger den venstre armen. Fortsatt lammet. Det høyre øyet er fortsatt stort sett lukket.

          – Jeg ser lite med det øyet uansett, sier Knappen, mens ambulansen plutselig må ta et ikke planlagt stopp.

          En eldre mann trenger assistanse på fortauet.

          – Typisk, sier Chriss Martin Knappen og slår divaaktig ut med hånden.

          – Don't rain on my parade!

          Han har vært mye trøtt de siste dagene. Har vondt etter å ha blitt dratt i. Det regner han med at det blir mer av nå.

          – Jeg skal rehabiliteres. Til et bedre menneske. Eller i alle fall et skapelig et.

          – Hvordan er humøret etter smellen?

          – Nå? Det varierer.

          Mange opplever angst og depresjon etter slag. Knappen snakker om hønen og egget. Før og etter slaget.

          – Jeg har vært i en presset situasjon. Overarbeid og stresset, og ulykkelig, derfor har jeg nok drukket litt for mye.

          – Hvordan takler du dette da?

          – Litt varierende. Av og til tenker jeg at det er ingenting som betyr så mye lenger, at det ikke er så nøye. Men stort sett forbanner jeg meg på at jeg skal bli like sterk som før igjen.

          Vel fremme ved Rehabiliteringsklinikken på Nordås, åpner ambulansemann, Arne Christian Bøe bakluken og frisk luft strømmer inn. Utenfor kvitrer småfuglen i hekken. En mild bris suser over dynen, og treffer Chriss' bare armer. De ligger i kors over hans oppskrådde overkropp. Så lukker han øynene og nærmest bader inn den friske luften fra lettskyet bergenshimmel.

          – Lage piercing

          Caroline Pedersen hjelper Chriss Martin på med alt som trengs for å spise et måltid.

          Caroline Pedersen hjelper Chriss Martin på med alt som trengs for å spise et måltid. Foto:

          En uke ut i rehabiliteringen er vi tilbake for å møte ham igjen. Han spiser med smekk i kantinen når vi kommer.

          – Maten er veldig god. Litt sånn kafeteriapreg, men det er godt. De er flinke til å variere. Nå er det bolognesesuppe til lunsj, og så dampet torsk til middag og ananaskompott til dessert, sier Knappen og gaper i seg suppe.

          Stingene i såret er borte siden sist.

          – Det var veldig godt å få dem vekk. Stiftene har jeg tatt vare på. Jeg skal smelte dem om til en piercing, sier han og tar seg en slurk av lettmelken.

          Venstrearmen sliter fortsatt. Men han har tatt den i bruk som støtte.

          – Caroline! Kan du hente en sånn cappuccinopudding til meg?

          – Ja, klart, svarer sykepleieren og er straks tilbake.

          – Det er ikke ordentlig Baileys, men det smaker litt sånn, sier Knappen mens han venter.

          – Du virker mye kvikkere enn sist?

          – Takk! Ja, jeg føler meg bedre. Jeg har fått hvilt ut ganske mye nå. Og så trent en del. Det går fremover og det er til inspirasjon.

          Så er Caroline Pedersen tilbake. Åpner boksen og napper av emaljelokket under. Chriss Martin bruker høyrehånden til å plassere plastboksen inn mellom fingrene i den venstre hånden. Det hjelper. En blanding av tyngden av arm og hånd bidrar til å holde boksen i ro, men det er langt igjen til full førlighet og ting slik de var.

          – Det er litt kavete. Men jeg tenker at små unger på ett år må lære seg dette, da skal også jeg klare det.

          – Føler du fremgang?

          – Ja. Dette hadde jeg ikke klart i forgårs. Hjernen driver hele tiden og lager nye veier. Mellom her som skaden er, sier Knappen og peker på arret.

          – Og der borte, sier han og peker på venstre side av kroppen.

          – Den lager nye baner for å sende impulser og signaler. Derfor blir jeg veldig fort sånn «ack, vad trøtt jag blev», som hun sier det, Anna Anka, sier han og snakker om den svenske hollywoodfruen.

          – Selv om i hjernen til Anna Anka tror jeg ikke det er noen som jobber for å lage noe som helst nytt.

            Trening i trapper 

            Noen dager senere er vi igjen tilbake for å være med når Chriss Martin Knappen møter overlegen ved rehabiliteringen, Håkon Hofstad. Da har 39-åringen fått seg seng på gulvet, en svær madrass.

            – Det er best sånn. Jeg er så rastløs og vil ut av sengen hele tiden. Da er det fare for fall, sier han og får følge av overlege Hofstad.

            – Ja, det så vi ganske raskt her, at du ville være i faresonen for å falle. Så det at du kan ligge sånn på gulvet er mye bedre for deg. Da slipper du opp med sengehester på begge sider. Du følte deg litt innestengt da.

            – Ja, som om jeg var i et bur.

            Overlegen har satt seg på gulvet sammen med pasienten sin. 

            – Chriss har hatt en blødning i høyre side av hjernen. Hos ham har det ført til lammelser på venstre side, noe i beinet, adskillig mer i armen. Men vi ser at han allerede har kommet seg i løpet av de åtte dagene han har vært her, sier Hofstad.

            Det er Knappen enig i.

            – Ja, utviklingen har vært veldig bra. Det er ikke så institusjonspreget her som på Haukeland. Jeg føler det mer som om jeg er på IKEA.– På IKEA, ja, spør overlege Hofstad?

            – Ja, med kantine og alt.

            Fysioterapeut Inger Sofie Crook Hummelsund har god kontroll på treningen.

            Fysioterapeut Inger Sofie Crook Hummelsund har god kontroll på treningen. Foto:

            Ingen åpenbar årsak 

            Knappen er selvsagt nysgjerrig på hvor frisk han vil bli. Hofstad har bare det krevende svaret.

            – Det vil tiden vise. Og egeninnsatsen. Men det vil ta lang tid å komme seg etter slike lammelser som du har fått. Spesielt den i armen. Hvor god den blir kan vi ikke si nå. Men det jeg kan si er at du helt sikkert kommer til å gå igjen for egen maskin.

            Generelt, forteller Hofstad, er pasienter her på Nordås 4–6 uker etter hjerneslag. Så gjør man individuelle tilpasninger.

            – Chriss er en såpass ung mann at det ikke er naturlig at han reiser videre på en kommunal rehabilitering, så dette må vi se hvordan vi skal løse.

            – Hvor vanlig er det at såpass unge mennesker får hjerneblødning?

            – Det er sjeldent hos unge mennesker. Det stiger jevnt med alder, og spesielt når man kommer over 70–80 år.

            Hos Chriss er det ikke påvist noen spesifikk årsak til hjerneblødningen.

            – Han har vært til 24-timers blodtrykksmåling, men det er ingenting som indikerer at du har hatt noe spesielt høyt blodtrykk.

            – Hva går rehabiliteringen ut på?

            – Målsettingen er å få pasienten tilbake til et best mulig funksjonsnivå. Best mulig livskvalitet ved hjelp av forskjellige faggrupper som jobber både med pasienten og i team her. Og for å få pasienter som Chriss Martin Knappen på beina igjen, fysisk og psykisk, er flere faggrupper inne i bildet.

            – Her på huset har vi pleiepersonell, sykepleiere og andre på posten. Så er det leger og de mer spesifikke terapeutene, som fysioterapeut, ergoterapeut, logoped, sosionom og psykolog.

            – Er det hard trening, Chriss Martin?

            – Ja, hver dag.

            – Hva kan man si om sjansene for full restitusjon?

            – Det kommer an på hva du tenker på med full restitusjon, sier Hofstad.

            – Om du for eksempel legger til grunn at Chriss skal bli like fingerferdig i venstrehånden som han engang var, tror jeg det skal veldig mye til. Men sjansen for å bli mye bedre er til stede, men akkurat hvor bra det blir, vet man ikke før senere. De er veldig individuelt.

            – Ja, jeg skal i hvert fall back on track, sier Knappen, og gjør seg klar til den daglige runden med fysioterapeuten og trappen.

            – Det er beintøft, men jeg skjønner at det må til for å bli bedre.

            Det rører seg

            Etter tre uker med rehabilitering, er vi tilbake. På rommet tikker en institusjonsklokke tungt, sekund for sekund. Knappen har kommet seg opp fra gulvet og opp i en vanlig seng.

            – Hvordan går det?

            – Jo, det går fremover. Men nå er høsten kommet, sommeren gikk jo bare rett forbi meg, sier Chriss Martin og lager et svisj med høyrearmen, den han holder mobilen i.

            Han sitter på sengen i grå T-skjorte og joggebukser og virker å være lei, men ved brukbart mot.

            – Det er blitt litt mer bevegelse i venstrehånden, sier Knappen, løfter den med den høyre, legger den i fanget og konsentrerer seg for å bevege tommelen.

            Så rører den på seg. Så vidt det er.

            – Ser du det? Det er tegn til liv!

            Så prøver han igjen.

            – Nå må jeg sende alle signalene jeg har i skolten for at tommelen skal bevege seg. De signalene kan jeg bruke opp, og da slutter den å røre på seg. Det er all motorikken jeg har foreløpig, sier han, og håper at det etter hvert vil komme liv i albuen og i skulderen også.

            – Da kan jeg holde ting med den, sier han, og får en innskytelse, fisker frem et DVD-cover fra nattbordet og legger det til rette i den venstre klypen.

            Men det sklir rett ut igjen og i gulvet.

            – Nei, sier Knappen.

            – Jeg tror ikke jeg skal servere vin med det første.

            Så reiser han seg lett som ingenting fra sengen, og går stødig avgårde. Et lite halt, han drar så vidt på den venstre foten, og sammen med den lammede armen og en konsentrert mine, er det eneste prov på at han ikke kan passere som sitt gamle jeg ennå.

            Han innrømmer at han er lei. Av trening, men først og fremst av ikke å være i full fres.

            – Det er bare å innrømme, det er grådig kjedelig med ergoterapi og folk som kommer inn her og maser. Dessuten er det sånn på institusjon, at du mentalt blir fem-og-nitti år bare ved å være her. Men nå snakket jeg med legen i dag, og hun sier at innen fjorten dager er jeg kommet hjem. Det skal bli veldig godt.

            Chriss Martin Knappen og bestemor Borgny Knappen hjemme på Hellesøy.

            Chriss Martin Knappen og bestemor Borgny Knappen hjemme på Hellesøy. Foto:

            – Er forandret

            Tre uker senere er vi på vei ut til Hellesøy i Øygarden. Det er blitt september og høsten er på vei inn fjorden her med det fineste den har. Utsikt og friskluft. Tar du til høyre over havet her er du på Shetland før du vet ordet av det.

            Snart tre måneder er gått siden Chriss Martin Knappen ble dårlig her. I huset han er vokste opp. Og nå igjen bor. I kjellerleiligheten hos henne han har vokst opp med, mormor, Borgny Knappen (79).

            Hun var hos den ene datteren sin på Fedje, for å passe barnebarn, da Chriss Martin ble dårlig. Nå er hun glad for at det tross alt gikk såpass bra.

            – Nå må du bare være tålmodig og trene, sant Chriss, så blir det enda bedre, sier hun og får svar.

            – Det er det verste noen kan be meg om. Å ha tålmodighet. Vi snakker om en fyr her som forventer at kjærlighetssorg skal gå over på to timer. Når noen sier 6–8 uker til meg, dør jeg innvendig. Forestill deg da når de sa at jeg måtte regne med tre måneder før jeg ville være oppe og gå igjen, sier Chriss Martin og himler med øynene.

            Chriss Martin Knappen er hjemme der han ble syk i sommer. Her sammen med bestemor Borgny Knappen.

            Chriss Martin Knappen er hjemme der han ble syk i sommer. Her sammen med bestemor Borgny Knappen. Foto:

            – Jeg kunne lært japansk på tre måneder.

            Mormor ler.

            – Spansk hadde vært mer fornuftig, erter hun, men får kjapt svar.

            – Det tar ikke så lang tid.

            God tone

            De har tydelig denne tonen seg imellom. Nådeløst ærlig, humoristisk og full av kjærlighet.

            – Vi krangler litt innimellom, men det er ikke så ille som det kan høres ut for andre, sier mormor.

            – Nei, og så var det verre før. Før du fikk høreapparat, sier Chriss Martin.

            – Da måtte jeg snakke så høyt at folk trodde at jeg kjeftet på deg hele tiden.

            Det har vært dem, hele tiden, forteller de. Og tanten i nabohuset.

            – Og så morfar, forteller Chriss Martin, om bestefaren som døde for to år siden, sovnet bare bak i bilen på tur i den frie naturen han var så glad i.

            Han fikk det som han ville der også, forteller de.

            Nektet å bli plassert på gamlehjem.

            – Da kan dere like godt skyte meg sa han, for han ville ikke bli overtatt av kommunen. Høyremann, vet du, sier Chriss Martin.

            Og sånn er det altså med ham også. Han har ingen planer om å bli overtatt av kommunen. Allerede fikser han det meste selv. Venstrearmen får komme etter hvert, sier han.

            – Jeg driter i venstrearmen. Jeg trengte ikke den for å gjøre det der, sier han og peker bort på spisebordet.

            – Hva er det, spør vi.

            – Julegavene. Jeg er ferdig med dem.

            Mormor ler igjen.

            – Det er bra du har litt av personligheten din igjen, sier hun og antyder at han har forandret seg litt.

            – Vi har alltid hatt en direkte tone, men nå er det ikke noe filter igjen, sier hun, uten å få gehør fra Chriss Martin selv.

            – Nei, jeg er meg selv, det er jeg ikke i tvil om. Det er som sist jeg var syk, med kreften. Skal du gjennom sånt er det en fordel, sier Chriss Martin Knappen.

            – At du er som meg. Seig.

            Chriss Martin Knappen har ennå en lang vei å gå. Men han gir ikke opp. Aldri. Han er for seig til det.

            Chriss Martin Knappen har ennå en lang vei å gå. Men han gir ikke opp. Aldri. Han er for seig til det. Foto:

            Artikkeltags