For Alis Lorentzen har det vært tunge år etter at ektemannen Gustav Lorentzen brått døde for fem år siden. – Hjemme hos oss var det alltid latter og mye lyd fra instrumeter. Stillheten har vært det verste, sier hun.
Kai Svellingen Flatekvål

«Gustav ville vært lykkelig for dette»

Fem år har gått siden Gustav Lorentzen brått døde. – At det nå kommer film om «Knutsen og Ludvigsen» ville fått ham til å gråte av glede, sier enken Alis Lorentzen.
Publisert

– Det var ingen av oss som skjønte hvor store «Knutsen og Ludvigsen» skulle bli da de startet i 1970. De var jo genier uten å vite det, sier Alis Lorentzen.

Det var i april i 2010 at Gustav Lorentzen (62) bedre kjent som «Ludvigsen», brått døde av hjertestans under et orienteringsløp i Blomsterdalen i Bergen. Den folkekjære komikeren og artistens bortgang preget hele Norge. Tilbake satt hans kone Alis.

– Vi hadde nettopp feiret kjærligheten og 40 år sammen. To uker senere var han borte. Det er klart det var tøft, forteller hun. Det er en sporty og pent antrukket dame som treffer oss over en kopp kaffe i Bergen sentrum.

– Alt var bare gøy

De to møttes som studenter i Trondheim på 1960-tallet og hadde musikk som en stor fellesinteresse. Alis hadde jobbet mange år i platebutikk og hadde gode bekjentskaper innen musikkmiljøet.

– Guttene stolte jo på meg da. de skjønte ikke selv hvor spesielt det de hadde var og hva som skulle komme ut av det. Alt var jo bare gøy, sier Alis og begynner å le.

– Jeg husker første gang han spiløte «Matpakkevisa» for min mor. Hun skjønte ingen verdens ting og så ut som et spørsmålstegn. Jeg tror du måtte være ung den gangen for å se det morsomme i det. Det var ikke før grevlingen kom at hun var fornøyd, sier Alis.

Arbeidet med filmen «Knutsen og Ludvigsen – og den fæle Rasputin» bringer tilbake minner.

– Ja, det har jo dukket opp en del tanker i prosessen og man tenker litt tilbake. Det er en stund siden. Etter Gustav døde lærte jeg egentlig å se fremover og ha fokus på fremtiden.

Rømte til fjells

Tiden etter har vært tom, og de første årene brukte Alis mye tid på fjellet og hytten på Kvamskogen.

– Jeg rømte de første årene. Hjemme var det trist å være. Flygelet og alle instrumente sto fremme og det var vanskelig. Heldigvis hadde jeg familien og fantastiske venner som støttet meg. Men jeg måtte rømme en periode. Det gjør jeg ikke nå lenger, forklarer Alis som nylig har solgt huset de hadde sammen i Kalfaret.

– Nå er jeg glad hver morgen og det er bare gode minner. Men det tok fem år. Det er som Dagfinn Lyngbø sa; Det er stillheten som er verst. Hjemme hos oss var det alltid mye latter og han satt stadig med instrumentene sine og lagde nytt materialet. jeg var den store kritikeren hans, sier hun og

smiler.

Ekteparet var et godt team og jobbet mye sammen. Både i tiden det sto på for fullt for Knutsen og Ludvigsen» var Alis involvert og tok seg av mye logistikk. Særlig da Gustav Lorentzen prøvde seg som soloartist samarbeidet de godt.

– Han spurte alltid etter min mening og hørte ofte på meg. Men en av de gangene han ikke gjorde det var med låten «Eventyr om en melodi». Den hadde ikke jeg noe tro på, men den ble en stor suksess, sier Alis.

Hennes personlige favoritt er «Meg om hundrede år».

– Den ble spilt i begravelsen. Gustav var ung og skrev om det å ikke være mer, sier hun og sukker.

– Han var jo genial.

Vinter i Amerika

Å ha «Ludvigsen» som ektemann og far har også bydd på sine utfordringer gjennom årene.

Feriene måtte legges utenfor Norge og turer til syden var sjeldent aktuelt.

– Der er det så mye nordmenn og det var ellevilt når Gustav og Øystein dukket opp, sier hun og legger til;

– Men vi hadde det strålende morsomt sammen, og vi reiste jorden rundt tre ganger.

Hver vinter tilbragte paret i Amerika, nærmere bestemt i Florida.

– Da jobbet Gustav med sitt, men for meg var det bare ferie. Det var en fantastisk tid, sier Alis og smiler.

– Et unikt lag med barn

Men etter at ektemannen gikk bort har hun ikke vært tilbake.

– Lysten forsvant. Jeg har mye slekt og venner der borte som inviterer meg, men jeg har ikke vært klar. Kanskje jeg er klar neste år, sier hun og trekker på skuldrene.

Tiden bruker hun sammen med familie og venner, og hun koser seg med barnebarna. Hun gleder seg til filmen er klar for kinolerretet.

Sønnen Fredrik har selv jobbet med filmen og Alis forklarer at også barnebarna har vært involvert.

– Ja, Fredrik testet ut hva som fungerte og ikke på dem. Om noe blir for kjedelig er jo det typisk at de begynner å løpe rundt. Det var jo både Gustav og Øystein virkelig flinke til som sceneartister for barn forresten. De hadde en unik evne til å hente inn igjen barna på konsert om de ble utålmodig. De hadde et fantastisk barnetekke, sier hun.

– En stor ære

Alis var med i starten da animasjonsfiguren av Ludvigsen ble skapt.

– Den første utgaven hadde figuren briller, slik Ludvigsen hadde, men vi synes han så veldig mye eldre ut enn Knutsen. Derfor ble det til at brillene ble droppet, forklarer hun.

– Vi har så klart sett den allerede, men bare på liten skjerm. Jeg gleder meg til å se den med kinolyd.

Hun tror filmen vil fenge på både barn og voksne slik «Knutsen og Ludvigsen» gjorde med sin musikk.

– Sånn har de to alltid vært. det er sånn folk kjenner dem. De har sin evne til å legge inn momenter som barn kanskje ikke helt forstår, men som voksne finner veldig morsomme. Det var «Knutsen og Ludvigsen» sin stil.

– Jeg er veldig fornøyd med hvordan resultatet endte opp. Det har vært fantastisk å følge «Knutsen og Ludvigsen» gjennom så mange år, og jeg synes fremdeles det er ære å få være med som representant for dem, sier hun.

Ventet på dette i 30 år

Den andre halvdelen av «Knutsen og Ludvigsen», Øystein Dolmen, nærmest bobler av entusiasme mens han snakker om filmen. som har premiere 25. september

Han har selv skrevet manuset.

– Denne filmen har vært på blokken min siden 1986, og manuset har jeg hatt liggende i en skuff i årevis. Men det har aldri blitt tid til å realisere den. At den nå kommer er en helt fantastisk opplevelse, sier han på telefon.

– Da jeg fikk spørsmål om tillatelse til å lage en film om «Knutsen og Ludvigsen» måtte jeg jo svare at; så klart, men jeg har allerede et ferdigskrevet manus liggende. Det passet helt strålende.

Teksten fortsetter under bildet.

 Gustav Lorentzen og Øystein Dolmen, «Knutsen og Ludvigsen», har underholdt barn og voksne i flere ti år, og mange har sine barndomsminner knyttet til duoen. Selv etter sin død fortsetter Gustav Lorentzen å underholde, denne gangen på kinolerretet.

Gustav Lorentzen og Øystein Dolmen, «Knutsen og Ludvigsen», har underholdt barn og voksne i flere ti år, og mange har sine barndomsminner knyttet til duoen. Selv etter sin død fortsetter Gustav Lorentzen å underholde, denne gangen på kinolerretet. Foto:

– En rar tid

De to startet samarbeidet i 1969 og møttes på Rosenberg skole. De hadde vært kamerater siden ungdomsskolen. Det store gjennombruddet fikk det i 1970.

Etter et oppbrudd på 1980 tallet og feide rundt rettigheter til Knutsen og Ludvigsen-materialet 1990-tallet, ble de to gjenforent som kolleger og gode venner.

At Lorentzen ikke fikk vært med på prosjektet er et lite skår i gleden for Dolmen.

– Gustav ville likt dette, og jeg er veldig lei meg for at han ikke får sett filmen. Det var jo meningen at han skulle bidra med musikk, forklarer Dolmen.

Det er nemlig ikke en ny idé at «Knutsen og Ludvigsen» skulle gå til kinolerretet.

– Nei, det snakket vi om for mange år siden. Løsningen ble nå en animasjonsfilm. Det var helt nødvendig under omstendighetene, men ble også veldig riktig, synes jeg.

For Dolmen har det vært en rar tid etter at Gustav brått gikk bort for fem år siden. Både privat og i arbeidet.

– Det har vært spesielt, ja. Da Gustav døde var vi i planleggingsfasen av en ny turné. Ikke av det store kaliberet, men likevel. Vi skulle gjenoppdage gamle «Knutsen og Ludvigsen»-låter, men det prosjekt-tet datt da rett ut i ingenting, sier «Knutsen».

– Gustav skulle vært med

Men Dolmen mener imidlertid Lorentzen likevel har fått være involvert til en viss grad i arbeidet, selv også etter sin død.

– Når man er vant til å jobbe så tett sammen som vi gjorde, så kjenner man hverandre naturligvis godt. Når jeg nå skriver nye ting vet jeg i stor grad hva Gustav hadde sagt. Hva han hadde svart meg på ideer, og hvilke respons jeg hadde fått. Jeg flirer ofte

godt av det, sier Dolmen på sin gjenkjennelige trønderdialekt.

– Selv om vi er en gjeng som nå er ute og presenterer filmen er det likevel en ensom jobb for meg å skulle representere «Knutsen og Ludvigsen». Nettopp fordi Gustav skulle vært der sammen med meg.

– En suksess uansett

Det er skuespiller Hermann Sabado som har fått oppdraget med å gi stemmen til Ludvigsen i den kommende filmen, og Dolmen har ikke annet enn lovord om hans innsats.

– Han har gjort en helt fenomenal jobb. Måten han har fanget Gustavs stemme og hans trønderske «svong» har vært fabelaktig. Det var ingen lett jobb han påtok seg der, sier han.

For Dolmen har det hele vært et stort eventyr. Både tiden med «Knutsen og Ludvigsen» og arbeidet med den kommende filmen.

– Jeg vil sammenligne det med en tur på all right tur fjellet. Det er flott natur hele veien, men man er jo ikke så lenge på toppen, sier han og ler.

– Uansett hvordan det skulle gå med filmen så vil jeg kalle det et eventyr. Det tror jeg Gustav ville gjort også, sier Dolmen.

Alis er helt enig.

– Han ville virkelig vært glad. Dette er noe han drømte om i en årrekke, men aldri fikk realisert, sier hun.

Hennes drøm er nå at filmen blir en like storsuksess som det «Knutsen og Ludvigsen» var.

– Ja, tenk det. Det hadde vært utrolig flott og jeg håper virkelig folk vil like den. Min drøm er jo at denne blir oversatt og at den skal bli sett i andre land også. Men uansett, jeg er sikker på at Gustav hadde felt noen tårer om han hadde fått med seg dette, sier hun med et smil.

Artikkeltags