I årevis har han stått i bakgrunnen. I en årrekke har han åpnet univers ingen av elevene trodde eksisterte: med beryktet temperament har han klart å bryte barrierer. Det har gjort elevene hans i stand til å male store lerret med toner – som få andre.

Derfor var anledningen helt unik da Jiri Hlinkas fremste elever feiret læremesteren sin. Det var kort fortalt duket til musikalsk bursdagsoverraskelse i Universitetsaulaen.

Vi som kom en halvtime før konserten merket dette ekstra godt. Da jeg spurte om program for kvelden – var svaret: «Nei, det er ikke ferdig ennå.» De holdt fortsatt på å velge ut gavene de ville overraske Jiri med.

Det var en tydelig overrasket lærer som til slutt satt med programmet i hånden. Han strålte – ulastelig kledd i dress og rød sløyfe. Vi hadde alle grunn til å stråle over det som sto i programmet. Et enormt bredt utvalg musikk fra tysk og italiensk barokk til rykende ferske toner fremført av komponisten selv – Richard Octaviano Kogima. I et av disse improviserte han elegant inn bursdagssangen – til stor jubel fra salen.

Og nettopp Kogima viser hvor langt Jiris musikalske vilje har nådd gjennom årene. Innsikten hans har nådd flere generasjoner og når atter nye. Et eksempel på dette er ikke minst Leif Ove Andsnes. Han var femten da han fikk sine første Hlinka-timer. Da var ikke Kogima født engang.

Mange år senere er det Kogima som kommer til Bergen – for sin første skjebnesvangre Jiri-time. Da var rammen «Jiri Hlinkas klaverakademi» – et grep man tok for ti år siden for å holde Hlinkas kompetanse i byen. I dag er det Andsnes og andre av Hlinkas fremste elever som er mentorene her. Derfor var det naturlig å flette inn pianoakademiets tiårsjubileum i Jiris bursdagsfeiring.

Timene i aulaen var fylt med en lang rørende rekke anekdoter og pianoperler på rad: Ukjente unge pianokunstnere side om side med våre mest kjente utøvere. Særlig sterkt var det da Andsnes delte minner fra sine første møter med Hlinka.

En dag satt han og spilte noe ukjent og slående vakkert da Leif Ove kom inn i rommet. Da Leif Ove spurte Jiri etterpå : «hva var det du spilte?», var svaret: «Verdens vakreste musikk». Det var lengselsfulle toner fra hjemlandet hans Tsjekkia. Verket var Janaceks «På en gjengrodd sti». Noen år senere spilte Andsnes inn dette til stor internasjonal suksess.

Festen onsdag kveld ble avrundet med Geir Botnen som tok frem Geirr Tveitts «Hundre Hardingtonar». Dette var et verk Hlinka ga Botnen paletten til. Det var gjennomgående på bursdagskonserten: Selv om de 10 pianistene spilte helt forskjellig – var det noe som gikk igjen. De klarte alle å male frem følelser med trygge bevegelser fra en stor følelsespalett. Det var som jeg fikk lyst til å kalle det hele for Jiri Hlinkas piano- og malerakademi. Aulaen var i alle fall fylt med bilder da applausen la seg.