Mitt første møte med Nattjazz skjedde for rundt 30 år siden, i et dunkelt lokale på Studentsenteret som for lengst er revet. Ikke husker jeg hvem som spilte, men stemningen var het og lokalet tettpakket. Sigarettrøyken svevde over hodene. Og alt av musikk var innenfor de samme ytterveggene.

For en som hadde Molde-festivalen som referanse var dette overraskende. Å være på festival i småbyen i Romsdal innebar mye trasking mellom spillesteder. Og svært mange av oss bodde i telt på jazzcampen, utenfor byen. Underholdende nok, ikke så rent lite inspirert av Woodstock som mange var i 70-årene.

Og det var alltid et vittig syn da de glinsende Mercedesene kom kjørende sakte forbi den zoologiske hagen. Borgerskapet i rosebyen elsket å grøsse storøyd over de forskrekkelige figurene som vrimlet rundt mellom teltene. Og alltid disse unge lykkelige misjonærene, enten det nå var Hare Krishna eller Jesus de agiterte for.

Nattjazz, på sin side, skjedde i en ordentlig by. Dessuten: Borgerskapet i denne byen rettet oppmerksomheten mot en helt annen festival. Særinger som likte jazz fikk holde på i fred. Og man kunne gå hjem etterpå, med musikken ennå klingende i ørene.

Kommende helg starter det igjen, ti dager, eller snarere netter, med en spenstig kombinasjon av etablerte stjerner og ferske utøvere, en sjangerpalett der du kan forvente hakeslepp fordi du plutselig oppdager noe du ikke har fått med deg tidligere.

De mange jazzfestivalene, både her i landet og utenlands, er opptatt av å bygge en egen profil. Nattjazz har i løpet av femti år rendyrket det de selv kaller «helhuskonseptet».

Har du først passert (perle)porten er det bare å følge sin egen smak, det er alltid flere konserter å velge i. Eller man kan ta seg en tur i bakgården for å treffe sjelefrender – og høre enda mer musikk. På sitt beste en musikalsk himmel.

Det er naturligvis fordomsfullt, men mange Nattjazz-gjengere priser nok festivalen fordi den er annerledes enn de noe mer mondene Festspillene.

Nattjazz har aldri fundert på hvordan de skal bli «folkelige», aldri har jeg hørt Jon Skjerdal snakke om «publikumsutvikling» gjennom sine 30 år som festivalsjef. Hans mantra er å sørge for at flest mulig oppdager ny musikk – og nye musikere. Som sjefen sier, neste års Nattjazz-musikk er ennå ikke komponert.

Nattjazz er et lokkende fristed for oss som bærer på en litt rufsete kulturell kapital. Og i sene kvelder kan det lett falle et ord eller to om «Den høitidelige aapning» i Grieghallen, finstasen, statsoverhodene, notabilitetene og behovet for å bli sett. Selv om landets største musikkfestival har åpnet seg mot «folk flest» de senere årene, ivaretas fortsatt tradisjoner som stammer fra da Kong Haakon VII åpnet de første Festspillene i 1953.

På Nattjazz er fortsatt belysningen dunkel. Der er ingen rød løper eller reportasjer av typen «alle var der». Skulle en minister rote seg innom, er ikke det noe å kveppe for. Og selv om sigarettrøyken for lengst er kastet på dør, er jazznettene fortsatt hete.

Skravlingen er dessuten blitt mye mindre sjenerende, det tjener Nattjazz-staben til ære. I en periode var det ille, spesielt hvis artistene var av det lavmælte slaget. Når noen av verdens beste musikere står på scenen er det ikke spesielt interessant å høre engasjerte foredrag om å støpe grunnmur til en garasje eller ufrivillig få ta del i intime detaljer fra erotiske eksesser på siste firmaseminar.

Mange internasjonale stjerner har spilt på Nattjazz. Men de mest minnerike øyeblikkene kan like gjerne skapes av mer ukjente navn. Slik blir det sikkert også denne gangen.

I år åpner festivalen med Mike Stern, som sist han var her overrasket mange på Kafe Kippers da han kastet seg i Puddefjorden for et spontant bad. Og så avslutter yndlingen Ane Brun festivalen. I sin tid var hun en av de rundt 300 frivillige som sørger for at festivalen lar seg gjennomføre, år etter år. Senere skulle hennes egen karriere ta av. og hun var blitt et stort navn da hun debuterte som Nattjazz-artist for femten år siden.

Det er noe symbolsk over akkurat det. Gratulerer med de første femti!