Terningkast 5: Elephant Stories

Andrine Sæther fanget i skjønnhetshysteriet.

Andrine Sæther fanget i skjønnhetshysteriet. Foto:

Artikkelen er over 10 år gammel

Du finner knapt en større motsetning til Festspillenes andre dramatiske hovedperson, Jon Fosse, enn i vår andre sentrale teaterskaper, Tore Vagn Lid.

DEL

For der Jon Fosse nøyer seg med få og nøye tilmålte virkemidler, så leverer Toge Vagn Lid en kakofoni både av virkemidler og av tanker. Mange, fascinerende tanker.

LYDBILDER: Ser man for seg oppsetningen av «Vildanden» som et tredje ytterpunkt, så er det klart man blir litt bekymret når også «Elephant Stories» har vokst fra de opprinnelige to til drøyt tre timer. Men det er ingen grunn til å frykte Tore Vagn Lid har kunstnerisk disiplin.

På en måte er det to forestillinger i en. Linken mellom første og andre del er ikke umiddelbart lett å få øye på, men den er der. I første del er teksten «Om dyr» av Elfriede Jelinek sentral, mens i andre del er scenerommet helt bygget om for Tore Vagn Lids nyskrevne «Passacaglia». Sammen utgjør de «Elephant Stories».

I første halvdel er Andrine Sæther den sentrale skuespilleren. omgitt av er kor av eldre kvinner på den ene siden, yngre kvinner på den andre, handler det om jaget etter ungdom, om seksuell byttehandel, om intimitetstyranni.

Fremført på en frenetisk måte, så du ofte forholder deg like mye til det som lydbilder som til en tekst å reflektere over.

FASCINERENDE: Andre halvdel «Passacaglia» er mer genuint Vagn Lid, og nok også den mest fascinerende delen. Her er vi i et slags laboratorium der den menneskelige adferd skal under lupen. Vagn Lid stiller spørsmål ved tidens mye brukte diagnoser – har vi virkelig en eksplosjon i ADHD, eller har vi bare fått en ny motediagnose?

En annen slik diagnose er psykopatdiagnosen. Hva har det å si for rettsoppfatningen, hvis den kriminelle impuls er nedfelt i slike diagnoser. Og nevrobiologien som råder grunnen i laboratoriet det vi befinner oss, står frem som en vitenskap med et mulig reduktivt perspektiv på menneskelig eksistens.

Det synes som to høyst ulike tema i hever avdeling av «Elephant Stories», men det er et fellesstrekk. Hvor blir det av individet midt i den moderne verdens hang til kategorisering? Og hvordan kan man dømme hvis personlighetskategoriene er gitt på forhånd?

Felles er at det er tankestoff i teaterform, tettpakket i tre timer, innimellom litt doserende, men likevel også teatralt i sitt vesen.

Med sin bruk av audiovisuelle virkemidler, film og lydopptak, kan man trygt si at Tore Vagn Lid med «Elephant Stories» hever sin spesielle form for totalteater til et nytt nivå. Og da har jeg ennå ikke engang fått begynt å forklare hvorfor det heter «Elephant Stories».

Artikkeltags