Festspill-farse

Artikkelen er over 15 år gammel

En leder kan aldri leve i sin egen boble, eller flykte inn i andre prosjekter.

DEL

Kommentar I snart tre måneder har vi prøvd å få festspilldirektør Bergljot Jonsdottir i tale. Etter avsløringene om de interne forholdene i festspill-administrasjonen i slutten av november, der flere nåværende og tidligere ansatte ga uttrykk for at Bergljot Jonsdottir har en lederstil «etter splitt og hersk-metoden», og der hun karakteriseres som «kontrollerende og ekstremt detaljstyrende», har festspilldirektøren nektet å kommentere noe som helst. I går måtte hun imidlertid ut i offentlighetens lys igjen, for programmet til Festspillene 2004 skulle presenteres. Men heller ikke denne gang ville hun ta ansvar utad for forholdene på sin egen arbeidsplass.

Denne tausheten er problematisk på flere vis. For det første rammer den Festspillene 2004. En leder for den kanskje viktigste kulturinstitusjonen i Bergen – som mottar mellom 15 og 20 millioner kroner fra det offentlige hvert år – som nekter å kommentere opprivende konflikter i sin egen administrasjon, kan ikke forvente at journalistene skal se bort fra det brysomme og bare skrive om alt det fantastiske som står for tur i mai. Sånn er ikke vår mediehverdag, verken i Bergen, Norge eller verden for øvrig. Hvis konflikter truet med å kvele Haukeland Universitetssykehus, Den Nationale Scene – eller for den saks skyld Sportsklubben Brann, skulle vi da la de øverste sjefene slippe å snakke om det?

Selvfølgelig skulle vi ikke det. Og jeg er overbevist om at de ansvarlige i de nevnte eksemplene kjapt ville kommet på banen, fortalt hvordan de opplevde situasjonen, sagt hva som bør gjøres og dermed tatt sitt lederansvar. Men noen i Festspillene i Bergen tror fremdeles at dette kun er et indre anliggende. «En ikke uvanlig arbeidskonflikt», som festspillenes kunstneriske rådgiver, Erling Dahl sa på pressekonferansen i går.

Bergljot Jonsdottir har dessverre ennå ikke skjønt at hun er mer enn en kunstnerisk sjef for Festspillene i Bergen. Hun er også arbeidsleder for 10-12 ansatte, hun forvalter millioner av offentlige kroner og hun skal ikke minst være Festspillenes ansikt utad. Hun har hatt stillingen siden 1996 og burde for lengst forstått at en sjef må opptre som en sjef også når det blåser kraftig rundt ørene.

En leder i hennes stilling kan aldri leve i sin egen boble, eller flykte inn i andre prosjekter når det er rakrygget åpenhet som må kunne avkreves ham eller henne.

Da NRK Vestlandsrevyen i går intervjuet Festspilldirektøren om arbeidskonflikten, truet hun med advokat om dette ble vist på TV. Tror hun virkelig at journalister bare har lov til å stille spørsmål om det festspilldirektøren selv ønsker? Da er det på tide å spørre:

– Er vi egentlig tjent med en slik festspillsjef?

Artikkeltags