Terningkast 3: Ingen ny klassiker

Thomas Gullestad spiller Jan Baalsrud i Harald Zwarts nye film, «Den 12. mann», som har premiere første juledag.

Thomas Gullestad spiller Jan Baalsrud i Harald Zwarts nye film, «Den 12. mann», som har premiere første juledag. Foto:

Artikkelen er over 2 år gammel

Historien om Jan Baalsruds flukt under krigen er helt unik. Likevel faller regissør Harald Zwart for fristelsen og gjør den enda mer actionpreget og spektakulær.

DEL

Vi forventer ikke en ny versjon av Arne Skouens Oscar-nominerte «Ni liv» fra 1957. Det er også greit å ta seg noen fortellertekniske friheter og samtidig beholde kjernen i historien.

Men når noen av disse grepene medfører logiske brister i historien, eller blir så overdrevet at det bokstavelig talt tipper over med et reinsdyr i hovedrollen, blir «Den 12. mann» ikke så mye mer enn en blek kopi av originalen.

Der «Ni liv» hadde et dokumentarisk preg, minner Harald Zwarts krigseventyr mer om Hollywood-versjonen, «Helter fra Telemark» sin fremstilling av «Kampen om tungtvannet». Aksjonen på Vemork og senkningen av fergen på Tinnsjøen var ikke spektakulær nok for Kirk Douglas og Co. Det måtte smøres enda mer på.

Det er synd at Zwart ikke klarer å stå løpet ut med «Den 12. mann», for historien om Jan Baalsrud (1917-1988) og den tyske okkupasjonen under krigen fortjener å nå nye generasjoner. I perioder, spesielt i filmens midtparti, er det også flere intense øyeblikk der Harald Zwart og skuespillerne, med Thomas Gullestad i spissen, klarer å formidle håp og tro, sorg og sinne.

Ensomheten og frykten som Baalsrud har beskrevet, der hallusinasjoner, drømmer og mareritt, river og sliter i et utmagret og utslitt menneske, klarer Gullestad - i likhet med Jack Fjeldstad i «Ni liv» - å formidle på overbevisende vis. Det er like utrolig i dag at det er mulig å bevare forstanden og overleve under sånne forhold.

Oppholdet i et naust i vinterkulden i Troms, som Baalsrud kalte «Hotel Savoy», beskrives i lange sekvenser - med amputeringen etter koldbrann i tærne som et hjerteskjærende klimaks. Alt dette skjedde med den virkelige Jan Baalsrud - i motsetning til arrestasjonen av to av hans hjelpere utenfor det samme naustet helt mot slutten av filmen.

En logisk konsekvens ville medført dødsstraff for å hjelpe sabotører, ikke minst med en rasende Gestaposjef, som i Zwarts versjon blir den som tar det så personlig om én skulle slippe unna. Her går det tydeligvis bra.

Jonathan Rhys Meyers tolkning av Kurt Stage er en beskrivelse av en mann som styres av ærgjerrighet og lojalitet. Men vektleggingen av at jakten på den ene flyktningen blir en sånn besettelse kan også gi et inntrykk av at det var det eneste han brydde seg om. Og det var det neppe i det strategisk viktige Nord-Norge vinteren og våren 1943.

Harald Zwarts fokus på Baalsruds symbolske betydning for den norske motstandskampen i 1943, der behovet for «et mirakel» er det som driver både hjelperne og historien frem mot målet, kan også diskuteres. Uten at det nødvendigvis er en svakhet ved filmen.

Å hjelpe en fremmed i nød, er heldigvis en egenskap vi mennesker har hatt - og fortsatt har. Selv om kostnadene kan være store, og risikoen høy.

Det var også det Jan Baalsrud selv vektla etter freden.  

Artikkeltags