Terningkast 5: Eventyrlig filmferd

Fra filmen «Kon Tiki».

Fra filmen «Kon Tiki». Foto:

Artikkelen er over 5 år gammel

«Kon-Tiki» er en stort tenkt og stort utført film.

DEL

Filmen tar vare på både eventyret og galskapen i en ekspedisjon som ikke virker noe mindre hårreisende i dag enn da den fant sted i 1947.

I en tid med der stadig flere søker utfordringer i ekstremsport, er det litt fristende å se Thor Heyerdahl som en slags tidlig ekstremsport-utøver.

Men ulikt de fleste som setter rett ned fra høye fjelltopper og slikt, var han allerede familiemann da han planla denne ferden, og han satte også andres liv i fare.

Dermed er det komplekse elementer i historien, som gjør den til ekstremsport også for regissørene Joachim Rønning og Espen Sandberg.

Sist sto regissørduoen bak «Max Manus». I forhold til dimensjonene i historien, den episk anlagte fortellerstilen som kreves for å formidle eventyret i det hele, så er det ingen tvil om at regissørduoen er de riktige til å ta fatt på fortellingen om Thor Heyerdahl.

Ingen andre norske regissører ville ha rodd dette like sjødyktig i land, som fortelling i det store formatet.

Samtidig er Thor Heyerdahl en mer tvetydig helt enn Max Manus var, i enkelte passasjer får man inntrykk av at staheten var den viktigste egenskapen hans for fullføre den vågale ekspedisjonen.

Den staheten får Pål Sverre Hagen helt ypperlig frem i hovedrollen, slik han også gjør med den særegne norsk-engelsken til oppdageren.

Heyerdahl var mannen med visjonen, staheten hans tillot ham aldri å tvile, ikke en gang når mannskapet var overbevist om at de drev mot døden.

Det vet vi selvsagt at de ikke gjorde, ekspedisjonen kom i havn på Polynesia og resten er historie.

Thor Heyerdahl ble en helt også på grunn av PR-geniet Thor Heyerdahl. For selv om det ikke var noen moderne konstrukjoner i fartøyet, alt ved flåten skulle kunne ha vært utført av oldtidsmennesket, så var det likevel telegrafist ombord.

For pressen måtte være orientert om fremdriften, for at folk skulle få muligheten til å heie på Heyerdahl.

Det at vi vet slutten, er selvsagt også en av utfordringene. Og noen av stabasene underveis, virker en smule dramatiserte.

Men det er også rom for menneskelig drama. I begynnelsen av ferden vil ikke flåten ta den retningen den må for at nordmennene skal bli helter ved ilandstigningen i Polynesia, enkelte dager ligger den dørgende stille i sjøen, ikke alle som er med er hyret for sitt sjømannskap, og det fører med seg gnisninger på et menneskelig plan.

Alt i alt har regissørduoen Rønning/Sandberg skapt et drama som formidler eventyret og heltedåden, men som samtidig også klarer å se med mer moderne øyne på kompleksiteten i det å forfølge en drøm så skånselsløst som Thor Heyerdahl gjorde det.

Filmfortellingen fremstår Hollywoodsk i måten den skaper dramaturgi på. Hvert bilde er perfekt.

Samtidig har filmen også en liten smule nøkternhet som gjør at man skal være glad det var en norsk regissørduo som til slutt fikk lage filmen, i stedet for Hollywood.

Artikkeltags